PÅ ECSTASY MED UTENRIKSMINISTEREN: Seth Rogen og Charlize Theron i «Long Shot». Foto: Philippe Bosse / Lionsgate / Norskfilmdistribusjon

Filmanmeldelse «Long Shot»: Hollywood redder verden (igjen)

Ikke hver dag man ser en optimistisk venstrevridd romantisk komedie i 2019. Det er sikkert.

ROMANTISK KOMEDIE

«Long Shot»

USA. 12 år. Regi: Jonathan Levine.

Med: Charlize Theron, Seth Rogen, O’Shea Jackson Jr., Alexander Skarsgård.

4 av 6

Charlotte Field (Theron) er verdenshistoriens mest vellykkede menneske, og utenriksminister for en amerikansk president vi vet at er en idiot fordi han blir spilt av Bob Odenkirk. (At filmen utspiller seg i 2019, og at presidenten har planer om å forlate embetet for å jage en karriere i Hollywood, er også hint).

Fred Flarsky (Rogen; ekko av Bluto Blutarsky her, ja) er på sin side en slubbertjournalist i en venstrevridd publikasjon med base i det praktisk talt kommunistiske Brooklyn. Han har bilder av Kafka og Lenny Bruce på veggen i ungkarsleiligheten, og en ualminnelig redselsfull vindjakke.

Det er nesten alt han har, for akkurat derrr mistet han jobben sin, gitt. Bakgrunnen er at en reaksjonær mediemogul, spilt av en ugjenkjennelig Andy Serkis (en Rupert Murdoch-type med faktene til Boris Johnson), kjøper hele avisen.

Flarsky ringer opp sin vellykkede venn Lance (Jackson Jr.) for å få støtte. Lance viser seg å være republikaner (slapp av, det er lov når man er afroamerikaner!), men er en god venn for det. Han tar med seg Fred på en veldedighetsmiddag, der Boyz II men står for underholdningen. Det er der Fred møter Charlotte, og omvendt.

NYSKRUBBET KJÆRESTEEMNE: Seth Rogen og Charlize Theron i «Long Shot». Foto: Murray Close / Lionsgate / Norskfilmdistribusjon

Det vil si: De to har møtt hverandre før. I riktig gamle dager, da den noe eldre nabojenta Charlotte var barnevakt for 12 år gamle Fred. Flarsky har selvfølgelig vært forelsket i henne i alle år siden. Hun er tross alt verdenshistoriens mest vellykkede menneske.

Idiotpresidenten er som sagt i ferd med å gå av. Det betyr i teorien at den populære Charlotte kan bli USAs første kvinnelige president ved neste valg. Hun trenger hjelp til å injisere litt humor i talene sine. Og Fred er jo arbeidsledig?

Før vi vet ordet av de er to på en turné rundt den ganske verden. Oppdrag: Få flere land til å binde seg til en radikal klimaavtale. Charlotte er ikke bare fryktelig flink og pen, må vite. Hun er en engasjert idealist på et utrettelig korstog for klodens ve og vel også.

Det begynner å bli en stund siden den romantiske komedien regjerte i Hollywood. Den romantiske venstrevridde komedien, der et umake par forelsker seg og starter jobben med å redde verden, føles enda mer anakronistisk i våre «polariserte» bikkjetider (noen som husker «Dave», 1993 – eller «Den amerikanske presidenten», 1995?). Det føles som en annen tid – da «The West Wing» og Obama fremdeles var gangbare drømmer.

Jeg vet ikke om det betyr noe at den med «Long Shot» er – midlertidig? – tilbake. Men jeg kan si at det føltes litt godt å se en slik igjen, uansett hvor naiv og forenklet den – som alltid – er. Hei, dette er do-good, knee-jerk, pinko commie Hollywood, tross alt.

Hvem er tidenes filmpresident?

«Long Shot» er ikke en god film. Den er en spinnvill «liberal» fantasi som i stor grad spilles ut på slubberten av en manns premisser, og som sådan ikke egentlig kan sies å være så progressiv at det gjør noe.

«THE UGLY AMERICAN» – OG HUN ANDRE: Charlize Theron og Seth Rogen i «Long Shot». Foto: Hector Alvarez / Lionsgate / Norskfilmdistribusjon

Det er Fred som får alle sine villeste drømmer oppfylt hele veien i denne filmen, simpelthen ved å få lov til å være i samme rom som Charlotte. Når det viser seg at hun er så samkjørt med ham at de to får orgasme samtidig – etter et tre sekunder langt samleie – må det sies at manusforfatterne har gitt vår helt en overkommelig jobb.

Det er ikke hver dag at en Fred får servert en Charlotte på sølvfat. Det har faktisk aldri skjedd før, noe sted, noen gang.

Det smøres tjukt på når det først skal smøres tjukt på. Det vil si hele tiden, i en film som både vil være liberal, varmhjertet og frekk og frimodig på én og samme tid (se utenriksministeren håndtere en gisselsituasjon på ecstasy!).

Helt til sist feiger «Long Shot» ut, og tar til orde for et moratorium i kulturkrigen. Plutselig vil den at alle, fra høyre til venstre, bare skal være venner.

Sluttresultatet er en arketypisk «morsom taper får den peneste jenta»-komedie, i finklærne til en Frank Capra-aktig idealistisk «Hollywood redder verdensfreden»-historie. Gøyalt spilt av to svært sjarmerende hovedrolleinnehavere.

Det hadde vært uutholdelig teit – det er uutholdelig teit! – om det ikke hadde vært for at det er så lenge siden vi så en slik «optimisme» på kino.

Jeg gir filmen en firer, mot bedre vitende. Da er det den venstrevridde journalistslubberten i meg som snakker.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder