GÅRSDAGENS MENN: Brad Pitt og Leonardo DiCaprio i «Once Upon A Time ... In Hollywood». Foto: Andrew Cooper / Sony / SF Studios

Filmanmeldelse «Once Upon A Time ... In Hollywood»: Elegi for drømmefabrikken

Sorgfull, tenksom, nostalgisk og varm. En Quentin Tarantino-film? Så sannelig.

DRAMA

«Once Upon A Time ... In Hollywood»

USA. 15 år. Regi: Quentin Tarantino.

Med: Leonardo DiCaprio, Brad Pitt, Margot Robbie, Al Pacino.

VG:s terninger viser 5 prikker

Gårsdagens rebell blir før eller senere dagens nostalgiske, middelaldrende mann. For Quentin Tarantino synes tiden å ha kommet, lovlig sent i livet (han er 56).

En QT-film om Charles Manson-«familiens» groteske herjinger i Hollywood i 1969 hørtes ikke veldig lovende ut på papiret. Nok et epos om det som kan være historiens mest «popkulturvennlige» drapsorgie? Blæh.

Men takk. Det er ikke Manson «Once Upon A Time ... In Hollywood» handler om. Filmen er den tredje installasjonen i det man kan kalle regissørens kontrafaktiske trilogi, etter «Inglorious Basterds» (2009) og «Django Unchained» (2012):

Tarantino har benyttet seg av historien, og epoken, til å lage en melankolsk, underlig konservativ og forbausende øm film om aldring, frykten for å bli overflødig, vennskap og Hollywoods store gave til verden: En lykkelig – eller i hvert fall lykkeligere – slutt enn det virkeligheten har å by på.

STJERNE OG STUNTMANN: Leonardo DiCaprio og Brad Pitt i «Once Upon A Time ... In Hollywood». Foto: Andrew Cooper / Sony / SF Studios

Rick Dalton (DiCaprio) nøt suksess som cowboy på TV på 1950-tallet. Nå, på tampen av 1960-tallet, er stjernen hans dalende. Han må ofte spille skurk, og vurderer å dra til Italia for å lage spaghettiwesterns.

Cliff Booth (Pitt) er Daltons faste stuntmann og tilsynelatende eneste venn – og bedre forlikt med de reduserte omstendighetene enn sjefen. Han har et farlig temperament. Men han er for cool til å hisse seg opp over ting som status.

Dalton og Booth er oppdiktede karakterer. Men Daltons naboer i Cielo Drive, nygifte Roman Polanski og Sharon Tate (Robbie), er basert på de virkelige menneskene. Vi følger Tate og vennen Jay Sebring (Emilie Hirsch) relativt tett.

COOL KIS: Brad Pitt i «Once Upon A Time ... In Hollywood». Foto: Andrew Cooper / Sony / SF Studios

«Once Upon A Time ... » utspiller seg i det gamle gullalder-Hollywoods siste dager. Dalton og Booth er menn av Steve McQueen-generasjonen, og vet at alt er i ferd med å endre seg for alltid. En æra, en hel kultur står for fall. De frastøtes av de skitne hippiene som haiker langs Hollywood Boulevard.

Store deler av fortellingen foregår på filmsett eller i biler (dette er den første filmen som har gitt undertegnede lyst til å ta lappen). Skuespillere blir som regel latterliggjort for sin skjøre selvopptatthet i filmer som handler om filmbransjen. Men Tarantino er kjærlighetsfull i sin omgang med de sårbare egoene deres.

Stuntmannen Booth regjerer på fire hjul, og scenografien utenfor kabrioleten hans er fantastisk. Skiltene, hotellene, klubbene, plakatene, butikkene, reklamene – alt er idealisert 1969. Reklame er et stikkord i lyddesignen også. Den tyter ustanselig ut av radioer og TV-apparater. Alle ser og hører på de samme programmene. Selv de fortapte jentene i Manson-familien.

Kritikken mot Tarantino, som denne anmelder stiller seg bak, går nesten alltid ut på at han er en unik form- og fortellerbegavelse som sjelden har noe på hjertet. Han lager bare film om film. Men når han nå helt bokstavelig lager film om filmbransjen, har han faktisk noe å si.

SVEVER RUNDT PÅ SKYER: Robbie Margot i «Once Upon A Time ... In Hollywood», fotfulgt av et kamerateam. Foto: Andrew Cooper / Sony / SF Studios

«Once Upon A Time ... In Hollywood» handler om sorgen i menn som har levd av sin maskulinitet og vet at dagene deres er talte. Kontrasten er Tate, som svever rundt i Hollywood som på rosa skyer, et symbol på ubrukt, ubekymret fremtid.

Tarantino har fått kritikk for at den blonde åpenbaringen ikke snakker noe særlig. Men han gir henne i alle fall en helt fantastisk scene i en kinosal, der hun full av stolthet, sjenanse og uforfalsket fryd ser en film hun selv spiller i.

Det er en nydelig sekvens, som gjør det film kan gjøre: Fortelle med bilder. («Once Upon A Time ... In Hollywood» er generelt et lite dialogdrevet manus til Tarantino å være).

Både DiCaprio og Pitt er fabelaktige i sine roller, og får lov til å være filmstjerner på en måte som er ganske sjelden nå om dagen (en tid da store stjerner blir anonymisert under superheltkostymer). Spesielt Pitt griper sjansen, ved å gjøre så lite som overhodet mulig.

SJARMØR MED MANGE STRENGER Å SPILLE PÅ: Leonardo DiCaprio gjør det han kan for å holde navnet sitt varmt i «Once Upon A Time ... In Hollywood». Foto: Andrew Cooper / Sony / SF Studios

Filmen er full av lange meta-scener som tilsynelatende ikke driver «historien» fremover i det hele tatt. Men som bygger opp mot en siste halvtime som kommer til å bli svært omdiskutert.

Jeg kan ikke si noe om den, bortsett fra at jeg personlig syntes den var både rørende og oppløftende. I en film om «drømmefabrikken» Hollywood, hva kunne vært mer hollywoodsk og drømmefabrikk-aktig enn den?

Mitt tips er at de som liker Tarantino for den absurde tegneserievolden og den eplekjekke dialogen kommer til å mene at «Once Upon A Time ... In Hollywood» er en mild, melankolsk skuffelse.

Vi som har ventet i over 20 år på at regissøren skulle lage en moden, reflektert og varm film igjen, kommer til å tenke at den er hans fineste og mest interessante siden «Jackie Brown» (1997).

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder