«HEEEEERE’S DANNY!»: Ewan McGregor i «Doctor Sleep». Foto: Warner Bros. / SF Studios

Filmanmeldelse «Doctor Sleep»: Ondskapens motell

Originalen var en femstjerners luksusopplevelse. Oppfølgeren er er billigere på alle vis.

HORRORFILM

«Doctor Sleep»

USA. 15 år. Regi: Mike Flanagan.

Med: Ewan McGregor, Rebecca Ferguson, Kyliegh Curran.

VG:s terninger viser 3 prikker

«Doctor Sleep» begynner og slutter som en «greatest hits»-kavalkade over de mest minneverdige scenene fra Stanley Kubricks «Ondskapens hotell» (1980).

Til og med kameraføringene er identiske: Vi glir inn over den golde fjorden, får oversiktsbildene av bilen som putrer oppover den snødekte fjellveien, vi tas med opp over labyrinten av velfriserte busker der Jack Torrance endte sine dager i 1980.

Vi møter de to skumle tvillingjentene, får kikket gjennom hullet i døren, revnet av Jacks øks, vi ser den grønnslimete gamle zombiedamen som reiser seg fra badekaret og flommen av blod som strømmer ned fra heissjakten.

Ingen tvil om at Mike Flanagan er innstilt på å hedre sin foregangsmann bak kameraet. Konflikten her, som vil være klar for alle som har lest de to romanene filmen(e) baserer seg på, er at han ønsker å komme forfatteren, Stephen King, i møte også. Og King, den sulliken, mislikte som kjent Stanley Kubricks film sterkt.

GAMLE MARERITT BLIR SOM NYE: EWan McGregor i «Doctor Sleep». Foto: Jessica Miglio / Warner Bros. / SF Studios

I mine øyne er det imidlertid ikke denne utfordringen som til syvende og sist reduserer «Doctor Sleep» til en fotnote. Det er snarere iveren etter å slukke publikums tørst på det sentimentale, villigheten til å gi oss all den varmende nostalgien vi vil ha, som ødelegger for det som kunne vært en over middels god grøsser.

Hensikten med de utallige referansene og «callback»-ene er selvsagt å kile de nerdete nostalginervene våre (i så måte er det litt kjedelig for Flanagan at Steven Spielberg kom ham i forkjøpet med «Ready Player One» i fjor). Og la det være sagt: Denne anmelder er «Ondskapens hotell»-fan så god som noen. Jeg synes faktisk det er Kubricks beste film.

Likevel. Det er for lengst blitt noe patetisk med den innstendige popkulturelle nekrofilien som «Doctor Sleep» springer ut av. Skal vi aldri få nok av det vi har sett før? Hvor mye fortid skal resirkuleres før vi er klare for å ta innover oss noe nytt, noe vi ikke har hørt og sett allerede?

«YOU GOT THE SHIIIIINE»: Danny (Ewan McGregor) og mentoren Dick Halloran (spilt av Carl Lumbly) i «Doctor Sleep». Foto: Jessica Miglio

Litt – ikke mye – om handlingen.

Mellom starten og slutten er «Doctor Sleep» en historie som i teorien kunne vært helt fristilt fra Kubricks film (og Kings roman «The Shining», fra 1977).

Det handler riktignok igjen om Danny Torrance, femåringen fra «Ondskapens hotell», som nå er en voksen mann spilt av McGregor (han sliter med den amerikanske aksenten). Danny har fremdeles en rest av overnaturlige evner, «the shine», i seg. Men han er blitt en fyllik, som sin far før ham.

Det finnes imidlertid andre mennesker der ute, unge gutter og jenter, som har «the shine» i bøttevis. Disse er ettertraktet av The True Knot, en gjeng «psykiske vampyrer» som ledes av Kate The Hat (Ferguson).

De er ikke snille, disse vesenene, selv om de ser ut som en tilforlatelig hippiesekt. De lever av «damp» som åndes ut av unge mennesker med «the shine», og som er spesielt sterk når disse ungdommene føler smerte. Barna må dø for at The True Knot skal kunne leve bortimot evig.

STOL ALDRI PÅ EN HIPPIE: Rebecca Ferguson som vampyren med hatten i «Doctor Sleep». Foto: Jessica Miglio / Warner Bros. / SF Studios

Der «Ondskapens hotell» var en knugende intens studie av mental kollaps, en psykologisk skrekkfilm om alkoholisme og vanvidd, er «Doctor Sleep» en mer standard overnaturlig horrofilm. Den handler om snille mennesker med spesielle evner – Danny og unge Abra (Curran) – som må jakte ned slemme typer med tilsvarende. Og om – å hold på meg! – «å tro på seg selv».

Der «Ondskapens hotell» hadde Jack Nicholson på toppen av sin karisma (og har noen skuespiller hatt mer?), må «Doctor Sleep» ta til takke med en musegrå McGregor. Og der «Ondskapens hotell» var gjennomdesignet til minste detalj – rigid symmetrisk, full av kvadratiske former i styggvakre 1970-tallsfarger – ser «Doctor Sleep» ut som – tja, en hvilken som helst film.

«Doctor Sleep» er i perioder såvidt underholdende nok i seg selv, trass i at den tar seg absurd god tid (to og en halv time). Den har sin dose hoppe-i-stolen øyeblikk, og en grei innsats fra Ferguson som den selvnytende slemmingen.

Det er målt opp mot Kubricks mesterverk at «Doctor Sleep» sliter. Det er et problem, all den tid det er folk som elsker «Ondskapens hotell» som vil ønske å se den.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder