«KATTE FATALE»: Taylor Swift i «Cats». Foto: Universal Pictures

Filmanmeldelse «Cats»: Katt ble kalkun

Filmatiseringen av Andrew Lloyd Webbers musikal ble årets underligste kinoopplevelse, ja.

MUSIKAL

«Cats»

England/USA. Tillat for alle. Regi: Tom Hooper.

Med: Francesca Hayward, Idris Elba, Judi Dench, Ian McKellen, Rebel Wilson, James Corden, Jennifer Hudson, Taylor Swift.

VG:s terninger viser 2 prikker

I overgangen mellom 1970- og 80-tallet var musikalkongen Andrew Lloyd Webber så mektig at han uten videre kunne få finansiert en forestilling basert på en serie barnevers av T.S. Elliot. Om katter. Katter som danser og synger.

Av alle Lloyd Webbers verker, ville man tro at «Cats» var den som dårligst egnet seg til filmatisering. Det viser seg å stemme.

LANDER PÅ BEINA?: Francesca Hayward (til venstre) og Robbie Fairchild i «Cats». Foto: Universal Pictures

«Cats» bryter med alt vi har lært oss å tenke på når vi tenker på «film». For det første: Den har ingen handling. Knapt en historie å fortelle. Om man legger godviljen til, kan man vel utrede at musikalen ebber ut i et budskap om at alle kan få et nytt liv (katter har ni, ikke sant?). Og at «katter ikke er hunder».

Men hør. «Cats» er egentlig bare en serie tablåer hvori diverse typete firbeinte får presentert seg selv og sine egenskaper, en slags talentkonkurranse for kule katter. Denne filmatiseringen – trass i et nyskrevet, svakt integrert krim-element – virker å bestå av 100 slike.

Nå overdriver jeg. Men det føltes slik.

SLEM PUS, SNILL PUS: Idris Elba og Francesca Hayward i «Cats». Foto: Universal Pictures

Hvem vi møter? Først og fremst Hurralia. Hun er det nærmeste forestillingen kommer et sentrum, og gestaltes vel så mye av nykommeren Haywards åpne, tillitsfulle ansikt som den ballett-trente kroppen hennes.

Vi vet ingenting om Hurralia, annet enn at hun er blitt forlatt i Londons gater, der hun møter de såkalte «sjellikerkattene». Hvem? Hva sa? Det får vi heller ingen forklaring på. Men vi skjønner, såvidt, at én av deres flokk kan få et nytt liv – eller lov til å dø? Jeg er ikke sikker – etter å ha blitt velsignet av, ahem, kattriarken Gamle Profetikus (Dench).

Før dette blir noenlunde klart, er vi blitt utsatt for en endeløs strøm bekjentskaper. Deriblant de komiske tjukkaskattene Annepanneflekk (Wilson) og Bastian Bull (Corden). (Det er mange vitser om spising her, og inget katterelatert ordspill forblir ubrukt).

JAZZKATT: Jason Derulo i «Cats». Foto: Universal Pictures

Vi har truffet den tøffe Rom Tom Tapper (Derulo), magikerkatten Metrøffelis (Laurie Davidson), teaterkatten Gess (McKellen), katte fatale-en Bombalurina (Swift), den grønnøyde skurken Makkentass (Elba), den triste, slitne Siam-Ella (Hudson som en aristokatt som har havnet på skråplanet), Brummetiger (Ray Winstone), jernbanekatten Lokosjekk (Steven McRae) og de to innbruddstyvene – «cat burglars», vet du – Burma-Harry (Danny Collins) og Rumpentussa (Naoimh Morgan).

Mange å holde orden på? Ikke nødvendig, all den tid de fleste bare dukker opp for å syne synge og danse, for så å forsvinne ut av bildet, uten å gjøre seg gjeldende igjen. Som jeg vel har nevnt: En film er dette ikke. Ergo er begrepet «karakterutvikling» den fremmed.

DE ER MANGE, DE ER STERKE, DE VIL KNUSE BIKKJEHERKET: Taylor Swift i sentrum i «Cats». Foto: Universal Pictures

Det «Cats» i beste fall er, er en samling musikkvideoer. Om de er noe gode, disse påkostede vignettene? Jeg ble skuffet. Kameraet er for rastløst til å fange koreografien, dansen merkes liksom kun i de relativt få oversiktsbildene. Scenografien er OK. Har sett bedre.

Musikken er en samling sjangerpastisjer, og dunster av møllspist 1980-tall (digg slapbassen og de boblende synthene!). Fengende uten å være fryktelig minneverdige. Unntaket er selvsagt «Memories» («Minner»), kraftballaden som får to like gråtkvalte behandlinger av Hudson. Den ene nye, «Beautiful Ghosts» – sunget av Hayward, skrevet av Lloyd Webber og Swift – skiller seg også ut.

«VI UNNER OSS ÉN NY, HVA?»: Andrew Lloyd Webber og Taylor Swift jobber med «Beautiful Ghosts» i studio. Foto: Universal Pictures

I knallharde 2019 kommer «Cats» til å få giftig mottakelse. Organismen «internett» har allerede hisset seg opp over den tette datagrafikk-tåka som omhyller alt og alle her: De kjente ansiktene under pels og værhår, menneskekroppene med hårete tights (jeg synes de lignet gauper mer enn katter). Kleinest blir det i de «erotiske» scenene. Og hva er ekte og hva er datagrafikk i koreografien? Ikke godt å si.

KATTRIARKEN: Dame Judi Dench i «Cats». Foto: Universal Pictures

Personlig holder jeg en knapp på at «Cats» til tross for/på grunn av dens mange absurde sider – alle dens sider er absurde – kommer til å bli en aldri så liten kitschkalkun-«klassiker», egnet til ironiske gjensyn rundt juletider, á la de gamle, «freaky» Beatrix Potter-ballettene eller «Tre nøtter til Askepott».

Hayward gjør godt fra seg, McKellen er rørende – og det er neppe siste gang vi får se Taylor Swift i en film, dette. Denne katta er en kostbar kalkun. (Ei bikkje, om du absolutt må). Men en brukbart underholdende én.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder