Blodbadbonanza

«MACHETE»

«Machete» er overdreven, overlesset, smakløs - og smittsomt stolt av det.

ARTIKKELEN ER OVER ÅTTE ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

Robert Rodriguez har samlet et eklektisk knippe skuespillere i «Machete» - filmen basert på en av trailerne fra Rodriguez og Trantinos «Grindhouse»-prosjekt.
Og litt som en uventet opplevelse av at sylteagurk er godt med sukker, fungerer sammensetningen i Rodriguez' absurde miks. Selvfølgelig ler man av Steven Segals gebrokne spanskaksent, Lindsay Lohan som fasadevellykket dopmisbruker og Don Johnson med fersk assosiasjon til «Lange flate ballær II». Det er jo også meningen.
Hoder ruller

I sin første film som «leading man» spiller Danny Trejo nok en gang en rollefigur oppkalt etter en kniv. Men denne gangen er karakteren litervis med blod unna Machete fra Rodriguez' «Spy Kids».

Det tar knapt et minutt før blodet pumper ut av kuttsår og hodene bokstavelig talt ruller. Machete er en knivglad føderal politimann i Mexico som flykter til Texas etter å ha sett konen sin halshugd av en narkobaron.
Der prøver han å få en jobb som alle andre illegale innvandrere. Men etter å ha vunnet en slosskamp uten å søle tacoen han spiser på, får Machete et overraskende oppdrag som starter forviklingene.
Paradoks

Filmen er så stappet med referanser at man sikkert kan se den femten ganger og fortsatt oppdage nye. Den får deg også til å le uten å virke for desperat i forsøkene.

«Machete» er veldig bevisst på seg selv og sine røtter, og balanserer hårfint mellom å hylle sin arv og å forherlige seg selv.
Samtidig er den også glad i å gjenta seg selv. I lengden blir det noe masete.
Forvent kvessede kniver i alle ledd: Nedslakting av gravide, korsfesting av prester og selvfølgelig lettkledde damer som er løse på avtrekkeren.
Robert Rodriguez er en paradoksenes mann. «Machete» er en arkaisk, politisk ukorrekt film med aktuell politisk satire - en grunn film med dybde.

INGVILL DYBFEST DAHL

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder