MANN FOR SIN MAUR: Paul Rudd gjør sitt ytterste i «Ant-Man & The Wasp».
MANN FOR SIN MAUR: Paul Rudd gjør sitt ytterste i «Ant-Man & The Wasp». Foto: The Walt Disney Company

Filmanmeldelse «Ant-Man & The Wasp»: Min kvantepartner

FILM

Marvels lettvekter er tilbake, mer avvæpnende enn sist.

  • Sandeep Singh
Publisert: Oppdatert: 04.07.18 08:12

EVENTYR

«Ant-Man & The Wasp»

USA. 12 år. Regi: Peyton Reed

Med: Paul Rudd, Evangeline Lilly, Michael Douglas, Michelle Pfeiffer, Hannah John-Kamen, Michael Peña

At Scott Lang (Rudd) gikk med på å hjelpe tittelfiguren i «Captain America: Civil War» satte en demper på dagliglivet, gitt. FBI har hatt Lang i husarrest de siste to årene, hvilket gjør livet som deltidspappa vanskelig og jobben som superhelt umulig.

Heldigvis er det bare én helg igjen til fotlenken klippes, så det eneste han må gjøre for å få tilbake friheten er å holde seg hjemme litt til. Men dette er en film av Marvel, ikke Jim Jarmusch.

Så ting skjer. Og når Kevin Feige banker på døren, må ting skje hele tiden. Lang får en kvantebeskjed fra en kvantekone som sitter fast i Kvantestan, og med tvilsom vitenskapssjargong og høy sjarmdosering blir dette en festlig kamp mot tiden for å redde Michelle Pfeiffer – før deadline.

Samtidig som det er forfriskende å slippe enda et MCU-plott som truer verdens eller universets eksistens, er det litt for lite på spill for selve hovedfiguren i «Ant-Man & The Wasp». Det er også vel mange konstruerte hindringer (som en deadline som dukker opp av intet) og i overkant mye kaudervelsk kvantebabbel. Rudd klarer selvsagt å rettferdiggjøre det litt med «do you guys just put ‘quantum’ in front of everything?».

Hope Van Dyne (Lilly) er filmens virkelige helt (hun fortjener en egen film!), og der Ghost (John-Kamen) begynner som en truende og nifs skikkelse, forsvinner pondusen for raskt til at man virkelig får følt på fandenivoldskheten. Filmen mangler nemlig en god skurk – det øverste punktet på sjekklisten til en vellykket superheltfilm.

Men «Ant-Man & The Wasp» skal underholde mer enn den skal engasjere. Hovedfigurenes evne til å forvandle seg til alt fra mikroskopiske til gigantiske tillater en kreativitet og humor i actionkoreografien som er uvanlig for Marvel-filmene. Både bilscener og slåsskamper nytes med munnen på vidt gap.

Det er mye visuelt snadder her, kanskje spesielt for de av oss som vokste opp med «Min mikropartner» (1987), «Kjære, jeg krympet barna» (1989) og «MicroMachines»-spillene. Humoren har ikke den varme figurkjemien som «Thor: Ragnarok», men slapsticken er elegant, spesielt i en scene der en meterlang Lang sniker seg rundt på en barneskole. Ellers er Michael Peña som Luis minst like god som sist.

Som Marvel-filmer flest, er den ikke superminneverdig, men «Ant-Man & The Wasp» er bare for søt til å mislike.

Og uten å «spoile» noe: Selv om hovedhandlingen tar plass før «Avengers: Infinity War», hjelper det å ha sett den for å skjønne den siste sekvensen.

Her kan du lese mer om