GROMGNOMER: Kjendisene trosset ruskeværet og møtte også i år mannsterke til Aschehougs hagefest. Fra venstre Sherlock Gnomes, Gnomes Watson, Gnomeo og Julie.
GROMGNOMER: Kjendisene trosset ruskeværet og møtte også i år mannsterke til Aschehougs hagefest. Fra venstre Sherlock Gnomes, Gnomes Watson, Gnomeo og Julie. Foto: SF Studios

Filmanmeldelse «Sherlock Gnomes»: Keramikkmakk

FILM

Fungerer såvidt som pyntegjenstand.

Publisert:

«Gnomeo og Julie» (2011) var animasjonsfilmen som svarte på to spørsmål verden ikke så ofte har lurt på: Hvordan blir Elton John-låter om de settes sammen med en lykkelig versjon av «Romeo og Julie». Og hva om dette utspilles av animerte hagenisser?
Svaret på begge var et slags godkjent, skuldertrekkende «joja, det kunne vært verre». 
Oppfølgeren er verre. 
Mye verre.


Ikke bare fordi tittelen ikke engang klarer å ha et fungerende ordspill, men bytter ut Holmes med Gnomes. (Til og med «Game of Gnomes» hadde vært en bedre idé). I motsetning til forrige film, som altså spant på Shakespeares tragedie, har man herfunnet på en masete historie om Conan Doyles evigaktuelle detektiv for å kunne jobbe videre på et greitselgende konsept.


De andre gnomene kommer inn i dette fordi hageeierne (Montague og Capulet) fra sist har giftet seg og flyttet til London. Hos deres nå forente hagegnomer har mor blå og far rød (smått skuffet over at ikke Erna Solberg og Jonas Gahr Støre dubber stemmene deres) gitt styringen til unge og lovende Gnomeo og Julie. 


Samtidig forsvinner hagegnomer fra flere hager i London, noe Sherlock Gnomes og følgesvennen Watson selvsagt skal finne ut av. 
Litt moro for far og mor at de to er norskdubbet av Magnussen og Tjøstheim, som i «Sherlock»-parodien på «Underholdningsavdelingen». 
Filmen er ellers full av syltynne referanser, og parodier på ekstremlogiske slutninger. Mysteriet er for eksempel fullstendig umulig å løse for andre enn mesterdetektiven. Gnomen Sherlock er ruvende arrogant og tweedkledd følelseskald. Moriarty, en av tidenes ondeste skurker er gjort om til en manisk… paigutt.

London blir en kunstig kulisse for en historie som muligens er spennende for de aller minste, men utmattende for alle andre. Animasjonen er teknisk og produksjonsmessig fantastisk gjort av de samme som sto bak «Asterix: Byplanleggeren» (2014). Som ikke er de samme som animerte «Gnomeo og Julie». Et skingrende alarmsystem burde derimot gått av i produksjonen når Disneykonsernet trakk seg som som produksjonsselskap. Dette er, som Sherlock Gnomes selv sier det, «en nipsforbrytelse av et nivå vi aldri har sett før».

Her kan du lese mer om