EN SERIEMORDER BEUNDRER SINE «VERK»: Matt Dillon i «The House That Jack Built». Foto: Nordisk Filmdistribusjon

Filmanmeldelse «The House That Jack Built»: Provoserende tom provokasjon

Kjære Lars von Trier. Vi er relativt glade i deg. Men nå er du barnslig og teit igjen.

DRAMA

«The House That Jack Built»

USA. 18 år. Regi: Lars von Trier.

Med: Matt Dillon, Bruno Ganz, Uma Thurman.

VG:s terninger viser 2 prikker

I 2011 sa Lars von Trier noe uoverveid og uklokt om Hitler og nazismen under en pressekonferanse i Cannes. Dumhetene sørget for at han ble utestengt fra festivalen. En overreaksjon fra arrangørene, må vi nok si, all den tid det å si noe uoverveid og uklokt hører med til den aldrende auteur-provokatøren von Triers daglige gjøremål.

Nå, syv år senere, har dansken laget en film som oppleves som en veldig langtekkelig og trassig måte å ikke si unnskyld på. Seriemorderfilmen «The House That Jack Built» er så vidt jeg kan skjønne von Triers «meditasjon» over forholdet mellom fin kunst og fascisme, psykotisk galskap og genialitet, og hva det er kunsten – og kunstnere – kan tillate seg.

Om disse tingene har han ikke så mye nytt å si, egentlig.

Lars von Trier kastet ut av filmfestivalen i Cannes

«The House That Jack Built» føles merkelig rotløs, men utspiller seg på den amerikanske landsbygda over en periode på mange år. Der bor Jack (Dillon). Han er en mann med mange problemer, ekstrem kvinneforakt og tvangstanker deriblant. Men det mest presserende er altså at han er en flittig seriemorder. (Her skiller han seg forhåpentlig fra filmens regissør, som han ellers er en stand-in for).

GROTESKE DRAP: Riley Keough og Matt Dillon i «The House That Jack Built». Foto: Nordisk Filmdistribusjon

Jack har vært psykotisk fra barnsben av, men hadde en gang en drøm om å bli arkitekt. Han ble «bare» en ingeniør, sågar en lite talentfull én, og han bygger stadig på et hus som aldri blir ferdig. «Akkurat» slik Hitler var en mislykket kunstner som endte opp som verdens verste menneske.

Mer: I hodet har Jack en stemme han har lange samtaler med. En turistguide på vei inn i infernoet, à la Dante. Stemmen tilhører Bruno Ganz. Han spilte som vi vet den samme Hitler i «Der Untergang» (2003). «The plot thickens!», som de sier i utlandet.

Disse dialogene, noen ganger monologer, har preg av foredrag. Det er som å bli ufrivillig utsatt for en ung mann som, full av seg selv og rødvin, nettopp har lest «Bestialitetens historie» og nå plager alle på Studentkroa med å legge ut om hvordan alt egentlig henger sammen. von Trier er god til å bruse med kunnskapsfjærene sine. Men det han bringer til torgs, er ofte forbløffende banalt.

Vi får være vitne til en håndfull groteske drapssekvenser. Jack ser på disse som «kunst», som sine «verk», og er spesielt stolt av at han ved en anledning skyter en mor (Sofie Gråbøl) og hennes to sønner som om de var dyr, og han var på jakt, samt at han skjærer puppene av barnebarnet til Elvis (Riley Keough, filmens beste skuespiller, i en rolle som er skrevet for å ydmyke henne på verst tenkelige vis). Jack lager en portemoné av den ene.

«The House That Jack Built» er om ikke annet en effektiv film for alle som har lyst til å føle seg ræva i en dag eller to.

les også

Von Trier om utkastingen: – Som å motta en fransk orden

Matt Dillon har alltid vært en sendrektig skuespiller, og man tar seg i å stusse over de lange, kvasiintellektuelle utgreiingene hans om kunstens vesen og tilliggende tematikker. Er han ikke for dum til å holde dem? At Jack åpenbart er sinnssyk, og ville vært arrestert etter fem minutter i frihet, er en annen sak. «The House That Jack Built» er som sagt banal. Men ikke på den måten.

ANSTRENGER SEG – TIL LITEN NYTTE: Regissør Lars von Trier. Foto: Nordisk Filmdistribusjon

Filmen inneholder som vanlig en haug referanser til annen kunst og andre kunstnere. Glenn Gould og klassisk malerkunst. «Den guddommelige komedie» og Albert Speer. Bob Dylan (noen har feilstavet det engelske ordet «narcissism» på en av de plakatenepedant-red.) og von Triers egne filmer (gjesp). Cineaster og andre smartinger kan trygt bestille bord på kafé for å diskutere verket etter endt lidelse.

Spørsmålet er mer om det er verdt tankekraften.

Helt verdiløs blir en von Trier-film ikke, og helvetesvisjonene i filmens slutt har noe for seg. Bildene er nesten like snasne som de visuelle metaforene for depresjon i «Melancholia» (2011), og turen til det varme stedet på syv bokstaver oppleves faktisk som en aldri så liten påskjønnelse etter de to timene og 20 minuttene som har forløpt tidligere.

Ellers er det, slik jeg ser det, liten tvil om vår alles rabiate rabagast, den dumme danske, Lars von Trier, trår vannet. «The House That Jack Built» er, når alt kommer til alt, enda en trettende avhandling om regissørens – paradoks på vei – monumentalt selvforelskede selvforakt.

Den har vi hørt om før, og bedre. Etter denne prøvelsen av en film er jeg usikker på om jeg orker én runde til.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder