Blekere menn i sort

«Men in black II»

«MEN IN BLACK II» Regi: Barry Sonnenfeld. Med: Will Smith, Tommy Lee Jones, Lara Flynn Boyle, Rip Torn. Amerikansk action/komedie/sci-fi. 11 år.

ARTIKKELEN ER OVER 17 ÅR GAMMEL

Det var kanskje nesten ikke til å unngå.

Det uventede lar seg ikke gjenta, og Will Smith er ikke lenger sjarmens viltblomstrende naturbarn. Det mest viltvoksende ved Smith i dag er trolig honoraret - samt et multidyrket stjernenavn i høyeste grad verdt å forsvare. Så det synes, faktisk.

Mens de utsøkte spesialeffekter - skapt med datagrafikk på meget høyt nivå - ikke lenger imponerer med samme overrumplende styrke som for fem år siden. Et hav av tid i filmens verden.

Underlig, i alle fall, at det ressurssterke team bak produsent Spielberg (hvorav hele fire manusforfattere) har nøyd seg med å spe på med effektenes mengde. Såpass at «MiB II» vipper over fra actionspekket komedie og parodi til actionspekket action med komisk faktor.

For det er noe ganske annet, en genre allerede fylt til randen av slimete vesener, kjempeinsekter og multiskapninger med avtagbart ansikt.

Det gjør ikke «Men in Black II» til dårlig underholdning. Slett ikke. Dette er en film som periodevis glitrer i ren perfeksjonisme, samt minneverdige ut- og innfall. Blant dem: Et helt folkeslag fra de ytre galakser, i asyltransitt i en oppbevaringsboks på Grand Central Station.

Men i særlig grad mopsen Frank - med guts, sjarm og fire rockeføtter. Nå forfremmet til Smiths midlertidige partner, dessverre for bare å degraderes så altfor tidlig.

I rettferdighetens navn: Det skjer av nød. For det handler naturligvis igjen om det hemmelige agentbyrå MiB i et asylmottak for flyktninger fra det ytre rom.

Når den onde Flynn Boyle har landet med sitt romskip og universet skal gå under ved midnatt, holder det ikke med en rocka vov-vov.

Da må eks-læregutt J (Smith) hente tilbake eks-agent K (Lee Jones) fra sitt behagelige liv som postmester med «nullet» minne. Og med det bytte rollene om.

Det kler dem begge sant å si ganske dårlig.«Rovdyret» Jones tilpasser seg dårlig rollen som læregutt, og Smith like dårlig den som disiplinens vokter.

Inspirasjonen har for lengst forlatt dem til fordel for det mekanisk overlagte - og det liv levende er erstattet av det svært kalkulerte.

Sånt merkes.

ELLEN MARGRETHE SAND

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder