SOLDATEN SOM SA NEI: August Diehl i «A Hidden Life». Foto: Reiner Bajo / SF Studios

Filmanmeldelse «A Hidden Life»: Motstand for enhver pris

Vakker. Tragisk. Til syvende og sist inspirerende.

KRIGSDRAMA

«A Hidden Life»

USA/Tyskland. 12 år. Regi: Terrence Malick

Med: August Diehl, Valerie Pachner, Bruno Ganz, Maria Simon

VG:s terninger viser 5 prikker

Den mystiske og, i sannhet, myteomspunne Terrence Malick (prøv å bildegoogle ham) er en av de store filmlyrikerne, og kan være så langsom og pretensiøs at selv langt fremskredent filminteresserte kan forveksle filmene hans med maling som tørker.

Men la det ikke være tvil. Han kan fortelle når han vil. Han gjør det i «A Hidden Life», en av de fineste – og mest knusende – han har laget.

Franz (Diehl) og Fanis (Pachner) kjærlighet er det pureste gull. Ren hengivenhet. De leker med sine tre døtre, og omfavner hverandre i engene, med hendene strukket mot himmelen over den lille bygda de bor i.

KJÆRLIGHET OG KORNÅKRE: August Diehl og Valerie Pachner i «A Hidden Life». Foto: Reiner Bajo / SF Studios

Året er 1939, hvilket er ensbetydende med mørke skyer over fjellene. Østerrike ble annektert året før. Nå forventes østerrikske menn å stille opp for nazistene. De fleste kneler mer enn villig for krigsmakten, og begynner å oppføre seg som fulle, blodtørstige bøller. Kirkens menn feiger ut. Bare en liten håndfull menn og kvinner holder stand mot mørket. Franz og Fanis holder sterkest.

Franz ikke bare henter krefter i Kristus, han blir Kristus. Han ofrer seg for menneskeheten – med den forskjellen at menneskeheten aldri vil lære navnet hans å kjenne. Han går fengsel og henrettelse i møte. Fani står uforbeholdent ved hans side («hun forandret ham», sier bygdefolket, «han var ikke slik før»). Og blir utstøtt i bygda, der hun må skjøtte gårdsbruket alene.

ALENE IGJEN: Valerie Pachner i «A Hidden Life». Foto: Reiner Bajo / SF Studios

Historien om samvittighetsfangen Franz er en slik som er blitt film mange ganger før. Forskjellen er at Malick borer så enormt dypt i temaet.

Om et menneske gjør noe godt, og med det unnlater å gjøre noe ondt, og ingen hører om det – betyr det noe? Malick – filmkunstens fremste metafysiker – tenker sine filosofiske tanker helt ut. Han belyser dem, intenst, i tre lange timer.

SAMVITTIGHETSFANGE: August Diehl i «A Hidden Life». Foto: Reiner Bajo / SF Studios

Filmen er smertefullt vakker. Som ventet. Malick liker å la kameraet ligge lavt på kroppene og i landskapet, og filme ansikter nedenfra og opp. Det gir bildene en voldsom tyngde, man kan nesten kjenne dem på fanget i kinosalen. Ingen kan filme en kornåker som ham. Og det er dypt tilfredstillende å se skildringene av pre-industriell gårdsdrift. Malicks filmer er så maleriske som levende bilder blir.

Det er fristende, om ikke annet så for å være litt slem, å anklage Malick for å, i hvert fall i perioder, begå en type sorgkitsch (eller filosofisk kitsch?). Men blæh – det gir ikke mening. Han er en unik begavelse. Dette er en fantastisk film.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder