«NORSK» HOLLYWOOD-FILM: Brian Cox og Emile Hirsch i norske André Øvredals «The Autopsy of Jane Doe» Foto: SF Studios

Filmanmeldelse: En grufull godbit

André Øverdals amerikanske debut er sjangerbevisst skrekk, som kunne ha vært noe større.

  • Sandeep Singh
ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

Skuddår kommer hyppigere enn en virkelig minneverdig amerikansk skrekkfilm.

Nå kom riktig nok «The Conjuring» (2013) og «It Follows» (2014) bare med litt over et års mellomrom, men i et ellers skrekkfattig århundre var det en kompensasjon.

Førstetimen av «The Autopsy of Jane Doe» innehar virkelig kvalitetene som hjelper den ut av grøsserens middelmådighet.

Historien følger to obduksjonsteknikere, far og sønn, spilt av Brian Cox og Emile Hirsch. Sistnevnte ditcher en date med dama for å hjelpe sin stoiske far med et mystisk og tilsynelatende skadefritt lik, nyankommet fra et blodig åsted. De skal finne dødsårsaken - hverken mer eller mindre. Mens de kutter lag for lag, er det et eller annet som finner dem i stedet.

Dette er den amerikanske regidebuten til André Øvredal - over seks år etter at filmbransjebladet Variety omtalte ham som en «one to watch». At det har tatt seks år for nordmannen å følge opp det internasjonale gjennombruddet med«Trolljegeren» kommer med sine forventninger.

Og den overlegne førstetimen innfrir - den er nifs, klaustrofobisk og en behersket øvelse i god skrekk-arkitektur. Gjennom et godt øye for små detaljer gir Øvredal liv til både liket (spilt av Olwen Kelly) og det grumsete likhuset, filmens eneste lokasjon (utover åstedet i introen).

Karakterene får tid til å bli mennesker, selve obduksjonen er intenst medrivende, og på tross den rause omgangen med blod og knasende knokler, er selve ondskapen spartansk avbildet. Skrekken ulmer oppover ryggraden og filmen overlater nok til fantasien at den funker som en grufull godbit.

Men belønningen er dessverre lavere enn filmens relativt sofistikerte oppbygging lover. Den siste halvdelen tyr til litt for mye skvetteskrekk og når far og sønn løser «mysteriet» over en halvtime etter den gjennomsnittlige seeren, har det stramme grepet løsnet.

På tross av at dette sannsynligvis er den beste norskregisserte grøsseren jeg har sett, er det umulig å ikke sitte igjen med følelsen av at den kunne ha vært så mye mer.

SANDEEP SINGH

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder