TILBAKE, TILBAKE, TILBAKE!: Laura Charmichael, Elizabeth MacGovern og Michelle Dockery i «Downton Abbey». Foto: Liam Daniel / United International Pictures

Filmanmeldelse «Downton Abbey»: Imperiet slår tilbake

To tomler opp fra Boris Johnson.

DRAMA

«Downton Abbey»

England. 6 år. Regi: Michael Engler.

Med: Michelle Dockery, Maggie Smith, Elizabeth McGovern, Allen Leech, Laura Carmichael m.fl.

VG:s terninger viser 3 prikker

Undertegnede anser anglofili for å være en pussig form for masochisme, og fjesking for aristokrati og monarki som uttrykk for en slags psykisk lidelse.

Så jeg skal ikke hevde at jeg så hvert minutt av de seks sesongene med «Downton Abbey» som gikk på norske TV-skjermer i første halvdel av 2010-årene.

«Downton Abbey» var en «throwback» til en gammel type britisk drama: Halvt «Brideshead Revisited» uten dybden, og halvt P.G. Wodehouse uten viddet. At den nådde slike seertall som den gjorde, ikke minst i den tidligere kolonien USA, er utvilsomt et uttrykk for … noe. En bakstreversk impuls i samtiden, hm?

TILBAKE, TILBAKE, TILBAKE!: Maggie Smith i «Downton Abbey». Foto: Jaap Buitendijk / United International Pictures

En håndfull år etter at serien kastet inn håndkleet, muligens overmannet av de nye, mer sofistikerte og ambivalente seriene fra HBO og Netflix (og «The Crown»), er menneskene på godset – både herskap og tjenestefolk – tilbake igjen, denne gangen på det store lerretet.

Stjernespekket kjendis-premiere på «Downton Abbey»-filmen

Og hvilken oppstandelse! Året er 1927, og Kong George V og Dronning Mary har meldt sin ankomst. De vil overnatte på Downton som del av en Yorkshire-turné. Det sies at det lukter ny maling hvor enn britiske kongelige ferdes. Godset settes følgelig umiddelbart på hodet.

Charles Carson (Jim Carter) blir satt tilbake i tjeneste på kjøkkenet, til Thomas Barrows (Robert James-Collier) irritasjon og ydmykelse. Sølvtøy pusses etter alle kunstens regler. De fineste årgangene hentes opp av vinkjelleren.

TILBAKE, TILBAKE, TILBAKE!: Jim Carter i «Downton Abbey». Foto: Jaap Buitendijk / United International Pictures

Det tjenerskapet ikke er forberedt på, er at kongeparet reiser med sitt eget menasjeri, heri opptatt påkledere, tjenestepiker, den ufyselig arrogante butleren Mr. Wilson og den «komisk» bebartede franske kokken Monsieur Courbet.

Dette faller i dårlig jord i underetasjen, der de har alltid har drømt om å få lov til å servere noen enda større aristokrater enn dem de allerede har viet sine liv til. Det begynner å lukte «revolusjon» blant tjenestefolket.

Mens det koker på kjøkken, putrer det greit i såpeoperagryta ellers. Det handler om arv (igjen), graviditet, seksuell frigjøring, samt kjærlighet og sjalusi ved første øyekast. Tom Branson (Leech) blir en av filmens mest sentrale karakterer. Det kan vel ikke være at den irske republikaneren Tom pønsker på noe i anledning kongens besøk?

TILBAKE, TILBAKE, TILBAKE!: Tuppence Middleton og Allen Leech i «Downton Abbey». Foto: Jaap Buitendijk / United International Pictures

De mindre plottene forblir underordnede og underutviklede. De er unnskyldninger for å gi oss gjensyn med flest mulig av seriens karakterer.

Når alt kommer til alt er serieskaperen Julian Fellowes, som står for manuset, mest opptatt av rutinene, reglene og manerene, festene og paradene, kjolene, uniformene, dressene og hattene, «the pomp and circumstance».

TILBAKE, TILBAKE, TILBAKE!: Elizabeth MacGovern og Hugh Bonneville i «Downton Abbey». Foto: Jaap Buitendijk / United International Pictures

Noen vil, som meg, la seg plage av en følelse av at «Downton Abbey» er en reaksjonær fantasi. Bensin på Brexit-bålet, faktisk, med trette dialoger og melodramatiske intriger.

Trofaste fans vil sikkert kose seg dog, og mene at det er bedre med en «Downton Abbey»-bonusfilm enn ingen «Downton Abbey»-bonusfilm. De kan plusse ett øye på terningen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder