SOMMEREN MED HESTENE: Jon Ranes som den unge Trond Sander i «Ut og stjæle hester». Foto: 4 1/2 / Nordisk Film

Filmanmeldelse «Ut og stjæle hester»: Nesten skutt av hesten

(BERLIN/VG): Filmatiseringen av 2000-tallets mest elskede norske roman er blitt omtrent så god som man kunne håpe.

DRAMA

«Ut og stjæle hester»

Norge. Aldersgrense ikke fastsatt. Regi: Hans Petter Moland.

Med: Stellan Skarsgård, Tobias Santlemann, Jon Ranes, Bjørn Floberg, Danica Curcic, Gard B. Eidsvold

VG:s terninger viser 4 prikker

Hvordan omsette de sanselige, nesten erotiske naturbeskrivelsene i Per Pettersons «Ut og stjæle hester» til bilder på et lerret?

Hva med været? Regnet, snøen, den sene høysommeren. De enorme kreftene i vinden og vannet. Ikke minst: De ekstatiske passasjene om hardt fysisk arbeid. Tømmeret som felles og fløtes, de brunbarkede armene og de råsterke hestene som trekker.

Regissør Hans Petter Moland har jobbet hardt og seriøst med utfordringen. Filmatiseringen hans av de siste to tiårenes mest elskede norske roman; en bok så god at selv en statsminister må elske den – benytter seg av sakte film, «time lapse»-effekter og nærbilder av dyreliv. Den vil, som romanens hovedperson, Trond Sander, bli skog.

I dette har Moland lykkes. «Ut og stjæle hester» er en ualminnelig vakker film, full av gispende natur og arbeid så rytmisk at det nesten blir en slags musikk.

Men klarer han å fange mannen som står så alene midt i denne naturen?

GUBBENIRVANA: Stellan Skarsgårs og Bjørn Floberg i «Ut og stjæle hester». Foto: 4 1/2 / Nordisk Film

Sander er en klassisk Petterson-protagonist. En fyr som har opplevd en eller flere traumatiserende hendelser, og aldri helt har klart å melde seg på i sitt eget liv i kjølvannet av dem. Han har «vært heldig», sier han, gjentatte ganger. Og det har han vel – han fikk seg både familie og, får vi inntrykk av, greit med penger.

Han har hatt en fin runde, mener han selv, om vi ser bort fra katastrofene, og han er en god mann. Men han plages av følelsen av at han har levd et «spøkelsesliv», som det heter i en av romanens og filmens nøkkelscener. At han kanskje ikke ble den det var meningen at han skulle bli.

Hans Petter Moland om Neeson-reaksjonene: – Han er ikke rasist

Sander har flyttet ut på landsbygda for å leve sine siste år i perfekt isolasjon. Kona hans døde i en bilulykke for tre år siden. Sander satt bak rattet. Han føler ikke skyld, bare savn. Barna hans vet ikke hvor han er en gang.

Han blir ufrivillig kjent med naboen Lars (Floberg), og skjønner det nesten med en gang: Lars er identisk med 10-åringen som ved et uhell skjøt sin egen tvillingbror sommeren 1948, da Trond og faren han forgudet, spilt av en sedvanlig karismatisk Tobias Santelmann, ferierte på en annen gård, et stykke fra der de to befinner seg nå.

NEVENYTTIG: Dana Curcic i «Ut og stjæle hester». Foto: 4 1/2 / Nordisk Film

Møtet utløser et ras av erindringer som vi har følelsen av at alltid har vært tilstede i bakhodet hans, men aktivt vært forsøkt undertrykket. Om moren til Lars, som var både vakker, modig og nevenyttig, og broren hans, Jon, som glemte å sikre geværet, og Frans (Eidsvold), som var den som fortalte Trond om hvorfor faren hans forsvant i lange perioder fra familien i Oslo under krigen.

Fremfor alt trigger det minnene om faren, mannen som kunne alt, og dessuten var motstandshelt, og som Trond aldri skulle se igjen etter denne dramatiske sommeren.

Det er ikke mulig å fullt ut fange Sanders indre monologer og erindringsbilder på film, i hvert fall ikke uten bruk av en stadig tilstedeværende fortellerstemme (som sikkert ville ha ødelagt for filmens mer visuelle kvaliteter). Det er her «Ut og stjæle hester», filmen, nok må se seg slått av «Ut og stjæle hester», boken.

Moland får ikke helt plass til romanens innslag av stoisk humor, og konsentrerer seg om det meditative og palliative i fortellingen: Ulykker og traumer vil forekomme, men du kan – i en viss grad – «bestemme sjøl når det det skal gjøre vondt». Du må i alle fall tro det, om du ikke skal knekke. Den samme blir du aldri igjen, uansett.

Den dyktige Moland, som lager mange og alltid severdige filmer, lykkes imidlertid med mye annet, inkludert de finstemte overgangene mellom fortid og nåtid, og de forskjellige nivåene av refleksjon i disse. Han er godt hjulpet av et strålende skuespillerensemble, flere av dem gamle våpendragere, som yter på toppen av sine evner.

REGISSØR: Hans Petter Moland, fotografert på Berlinalen i Berlin, der «Ut og stjæle hester» hadde premiere på lørdag. Foto: JOHN MACDOUGALL / AFP

Skarsgård, som den voksne Sander, og Floberg skinner sterkt, på en gustent hardbarket måte, og scenene de to imellom – spesielt den over kjøkkenbordet – er nirvana for alle som nyter å se gubber og gubbeansikter på film. Danske Curcic etterlater ingen forvirring om hvordan moren til Lars og Jon, kunne få både far og sønn Sander til å ånde ekstra. Og de unge klarer seg fint, trass i at de må konkurrere med landskapene – og hestene.

De færreste av de 300 000 som har gjort Pettersons bok til folkelesning vil tenke at filmen «erstatter» romanen. (Det var nok heller ikke meningen). Enda færre vil tenke at den på noen måte gjør skam på den.

«Ut og stjæle hester» har norsk premiere 8. mars

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder