AMMA MIA: Charlize Theron i «Tully».
AMMA MIA: Charlize Theron i «Tully». Foto: Kimberly French / Focus Features / Norsk Filmdistribusjon

Filmanmeldelse «Tully»: Tjukk ammetåke

FILM

Glitrende Charlize Theron i uforløst fødselsdepresjonsfantasi.

Publisert:

DRAMA/KOMEDIE

«Tully»

USA: 12 år. Regi: Jason Reitman.

Med: Charlize Theron, Mackenzie Davis, Ron Livingston, Mark Duplass.

Marlo (Theron) er gravid for tredje gang, og ikke overbegeistret. Det går på rutine nå. Guttungen i midten, Jonah, har atferdsvansker, mannen Drew (Livingston) er mest opptatt av å spille videospill og Marlo selv føler seg parkert i livet. Og så hun som pleide å være så kul på 1990-tallet!

Den irriterende vellykkede broren hennes – han har egen tiki-bar i heimen – anbefaler Marlo å skaffe seg en «nattebarnevakt». «Hva er det?», undrer den vordene tredjegangsmoren. Jo, en slags nattlig au pair som kommer når du har lyst til å gå og legge deg. Som vekker deg når barnet skal ammes, og ellers ikke, og lager cupcakes – «uten spor av nøtter!» – som står ferdige morgenen etter, slik at mor og barn kan imponere på skolen.

Marlo slår det fra seg. De har jo ikke råd. Så, etter en spesielt slitsom periode, ringer hun Tully (Davis). Tully kommer, og gjør alles liv til en lek. Marlo blir glad. Barna blir glade. Drew blir veldig glad. Tully er mer enn bare tidenes barnevakt. Hun er også en påminnelse om hvem Marlo en gang var.

Manusforfatteren Diablo Cody (som har arbeidet med både Theron, i «Young Adult» (2011), og regissør Jason Reitman før, i «Juno», 2007) er en slags filmverdenes svar på Nemi. Manusene hennes er trassig tenåringsaktige, livredde for å det voksne og «kjedelige». «Alle andre er så teite», sier filmene hennes. «Men jeg er både smart og kul».

Hun kan med andre ord være irriterende gymnasial. Også «Tully» har flere svakheter, både i selve konstruksjonen og i persontegningene (alle menneskene her, bortsett fra Marlo og Tully, er kjedelige pappfigurer).

Den overdramatiske, metafysiske siste akten i denne filmen, hvori Diablo serverer en tvist som må sies å være svært «high concept», fungerte ikke for undertegnede. Det som syntes å være en film som med hell forsvarer utradisjonelle familiestrukturer, blir med ett en film om fødselsdepresjon og mental ubalanse. Jeg kjøpte det ikke.

Dette sagt, er «Tully» likevel Diablos varmeste, mest modne film til nå. Ikke minst er den velsignet med en innsats av Theron som er ett hundre prosent overbevisende. Hennes nostalgiske noenogførtiåring målbærer nøyaktig den milde sorgen man alltid aner i mennesker som en gang var unge og lovende, og som livet snek seg ubønnhørlig inn på, uten at de merket det selv.

«Tully» har mange skjønnhetsfeil. Men Theron er i Oscar-klassen.

Her kan du lese mer om