GUTTEN MOT SKAUEN: Det er naturen som spiller det styggeste monsteret i «Skyggenes dal». (Foto: Another World Entertainment)
GUTTEN MOT SKAUEN: Det er naturen som spiller det styggeste monsteret i «Skyggenes dal». (Foto: Another World Entertainment)

Filmanmeldelse «Skyggenes dal»: Bekmørk barnefilm

FILM

Det finnes flust av skrekkfilmer med skummel skog som bakteppe - og de fleste av dem kan se seg slått av en norsk barnefilm.

  • Sandeep Singh
Publisert: Oppdatert: 19.10.17 18:46

DRAMA/SKREKK

Norge. 9 År. Regi: Jonas Matzow Gulbrandsen

Med: Adam Ekeli, Kathrine Fagerland og John Olav Nilsen.

Seks år gamle Aslak (Adam Ekeli) bor med sin mor i en kjølig liten bygd på vestlandet. En faretruende familietragedie gjør moren hans emosjonelt fraværende. Blandet med noen døde sauer, en frykt for varulver og et par Kvelertak-plakater - og man får en skjør liten kar som spinner inn i en ond sirkel av mørke tanker.

Regissøren om innspillingen: Det har vært veldig hardt

«Skyggenes dal» prøver ikke å være en skrekkfilm. Dette dramamysteriet handler om hvordan et ungt sinn på godt og veldig vondt bearbeider ubegripelige traumer ved hjelp av bøye virkeligheten. Sånn sett minner den om dystre barnefilmer som «Pan’s Labyrinth» (2006) og «I Huttetuenes land» (2009) - krydret med noen skrekkinnjagende silhuetter av skog rett fra plattformspillet «Limbo».

Bildene får deg både til å beundre den gotiske naturen, men også til å strekke etter nærmeste pledd for å beskytte deg fra trærnes iskalde grøss.

Det er en håndfull styrker som gjør at «Skyggenes dal» suger deg inn. Først og fremst er det samarbeidet mellom brødrene Matzow Gulbrandsen. Jonas’ beherskede regi antyder heller enn å forklare - og fotograf Marius sørger for at bekmørket vises forbilledlig. Tekket deres for «Show, don’t tell» viser ikke bare en solid forståelse for visuell historiefortelling, men den fester også seeren dypt i skoene på en seks år gammel gutt som skjermes fra voksne samtaler.

Det er en sofistikert og selvsikker dyrkelse av stemning som virkelig gjør at filmen sniker seg under huden. Den hadde riktig nok ikke klart det uten hjerteknuseren Adam Ekeli, som håndterer hovedrollen fåmælt, men suverent. Hans uttrykksfulle mine og magnetiske tilstedeværelse i tangent med den nådeløse naturen bærer filmen.

Om det er en ting å utsette, er det at filmen har et par trege partier, både innledningsvis og nærmere slutten, som lett vil få de mindre arthouse-vante seerne til å hoppe av i svingen.

Men det hindrer ikke «Skyggenes dal» fra å være norsk filmhistories mest minneverdige skrekk. En rå bragd for en film med niårsgrense.

Her kan du lese mer om