Sobert om livsfølelse

«Appelsinpiken»

FILM

Sympatisk og langt på vei vellykket filmmeditasjon om å våge å leve.

Publisert: Oppdatert: 26.02.09 08:13

HANDLER OM: Georg fyller 16. Han er på vei opp i fjellheimen i påska; som ivrig stjernekikker er det mulighet for spesielle observasjoner akkurat denne tiden.

Men før han drar, får han overrakt noen brev fra sin mor. Det er farens brev, skrevet til sønnen for ti år siden - like før faren døde av kreft.

Både brevene og turen til fjells får avgjørende betydning for Georg.

Filmen er basert på Jostein Gaarders roman.

DOM: Historien er i seg selv ganske enkel. Men den er temmelig komplisert å fortelle på film, fordi den beveger seg på ulike plan, til ulik tid og til dels med forskjellige skuespillere i samme roller.

Vanskeligheten er altså å smelte de ulike elementene sammen til én film, én stemning, én helhet. Og det lykkes «Appelsinpiken» med.

Det er stort alvor det dreier seg om. I utgangspunktet er det et budskap om å gripe dagen og mulighetene når de kommer; det er intet mindre enn din egen lykke og ditt eget livsinnhold det dreier seg om. Dermed blir filmens store ambisjon rett og slett å belyse den helt sentrale livsfølelse.

Alvoret både i budskapet og ønsket om å bruke en filmfortelling for ungdom til noe så «ordentlig» som dette, må man være ytterst glad og takknemlig for. Jeg synes dessuten at filmen lykkes godt i å fortelle på en underholdende og medrivende måte i ungdoms egen «øyehøyde», uten verken moralisering eller voksne rasjonaliseringer.

Filmen er like mye en slags tilstand og meditasjon, som den er en egentlig fortelling. Dette rendyrker en vàrhet, som lett avslører noen små skurr underveis.

Språket, for eksempel, som særlig i de unges munn ikke alltid løper like friksjonsfritt mellom en tilnærmet kompissjargong og de ørlite oppstyltede, mer filosofiske termer. Et par «sammensmeltinger» av figurer fungerer - så vidt, under klisjéradaren.

Disse små dissonansene gjør at jeg faktisk tror denne filmen vil kunne fungere i utlandet, i andre språkområder, vel så godt som i Norge. Og det er både tyske og spanske produsenter med.
Rollene, med mange ukjente skuespillere, fungerer bra. Men bare en står virkelig frem: Annie Dahr Nygaard som selveste «Appelsinpiken». Hun har et nærvær og - etter hvert - en råsterk og modig sensualisme, som gir ubesudlet energi nok til å forklare og bevare filmens grunnleggende nerve.

JON SELÅS

Her kan du lese mer om