POKERBORDETS DRONNING: Jessica Chastain i «Molly’s Game».
POKERBORDETS DRONNING: Jessica Chastain i «Molly’s Game». Foto: Michael Gibson / Norsk Filmdistribusjon

Filmanmeldelse «Molly’s Game»: Prat, prat, prat

FILM

Glatt og underholdende, men for langt og lettvint om «pokerprinsessen» Molly Bloom.

Publisert: Oppdatert: 25.02.18 08:59

DRAMA

«Molly’s Game»

USA. 12 år. Regi: Aaron Sorkin.

Med: Jessica Chastain, Idris Elba, Michael Cera, Kevin Costner.

Manusforfatteren Aaron Sorkins skravlete stil er ikke like moderne som den en gang var. Gullgutten bak TV-serien «Presidenten» (1999-2006), «Charlie Wilson’s War» (2007) og «The Social Network» (på folkemunne: «Facebook-filmen», 2010) falt ned til jorden med serien «The Newsroom» (2012-2014) og ikke minst den pompøse hagiografien «Steve Jobs» (2015).

«Molly’s Game» er faktisk regidebuten hans. Manuset er også det ved Sorkin, selvsagt, og basert på boken til og den sanne historien om Molly Bloom (Chastain) – en kvinne som i 10 år drev en sånn noenlunde lovlig gamblingring for de de berømte og de betydningsfulle, først i Los Angeles og deretter i New York.

Sorkin tegner opp et bilde av et ekstraordinært menneske. Bloom vokste opp med en streng og krevende far, og ble i ung alder et talent i Olympia-klassen i kulekjøring. Hun ble utsatt for en ulykke, og i stedet for å begynne på jusstudiene, snublet hun et bananskall inn i «high stakes»-underverdenen.

Sorkins Bloom er ikke bare et ekstraordinært intelligent menneske. Hun har også en sterk integritet. Når ting gikk til helvete, skrev Bloom en bok om livet sitt, hvori hun nektet å blidgjøre forleggeren sin ved å nevne celebre navn. (Vi er ikke like prektige – sladderfans kan merke seg at Hollywood-adel som Ben Affleck, Leonardo DiCaprio og Tobey McGuire var blant kundene hennes). Hun var også påpasselig med å få seg en renhårig advokat, spilt av Idris Elba.

For selvsagt gikk det til helvete. Det tok riktignok mange år før Bloom begynte å skumme fløten av spillet og ta sentralstimulerende stoffer for å holde seg våken gjennom de lange pokernettene. Men der det er mye penger, vil det før eller senere melde seg dårlige mennesker. Enten de er mafia (russisk og italiensk) eller dårlige betalere. Ja, og så FBI.

Da det begynte å rakne var Bloom uansett i ferd med å gå lei. Livet hennes hadde ikke plass til verken venner eller kjærlighet. Bare den amerikanske drømmen: Mer, mer, hele tiden mer.

Hun kunne vært briljant i nær sagt alt – hvordan havnet hun her? Og hvordan skal det gå med henne nå? Sorkin har selvsagt svar. For den som er treg i oppfattelsen, blir alt rullet opp i sentimental detalj mot slutten. Den avsluttende terapeutiske «payoff»’en nyter godt av at faren hennes, spilt av Kevin Costner, er en fetert psykolog som kan sin Freud. (Costner er blitt en djevel på biroller i senere år).

Filmen benytter seg av et utall spissfindige fortellertekniske grep, fra den temposterke montasjen som innleder og til måten det hemmelige kortspillet blir åpenbart for oss på. Historien fortelles i fortid og nåtid, uten den helt store finessen – grepet føles litt standard i akkurat denne filmen.

Dialogen er typisk for Sorkin: Det snakkes og snakkes og snakkes, som i en gammel screwball-komedie, og nesten alt som sies er vittig og smart (beste linje: «Du deler ut kortene sarkastisk? Cool.»). Så vittig og smart snakkes det, at det blir noe grunnleggende utroverdig og sitcom-aktig ved nesten alt som ytres. De er liksom ikke helt av denne verden, noen av disse menneskene.

Heltinnen i historien påkaller ikke den største sympatien. Det er til å leve med, for all del, og det er unektelig en glatt underholdende film, dette her. Chastain er med i så godt som hver eneste scene. Hun er god, som forventet, men får ikke mye bruk for den der ulmende intensiteten hun er blitt kjent for.

Hovedproblemet er lengden: Å bruke to og en halv time på dette stoffet, vitner om mangel på disiplin.

Jeg liker dessuten (drinken) Appletini.

Her kan du lese mer om