VENSTREHÅNDSANIMASJON: «June» i «Drømmeparken». Foto: Paramount Animatio / United International Pictures

Filmanmeldelse «Drømmeparken»: Magert for de minste

På sitt beste billig og fantasiløs. På sitt verste kynisk og ufin.

ANIMASJON/BARNEFILM

«Drømmeparken» («Wonder Park»)

USA. 6 år. Regi: David Feiss, Claire Kilner, Robert Iscove

Norske stemmer: Milla Barr Kongsteien, Håvard Bakke, Jeppe Beck Larsen, Cathrine Bang Norum

2 av 6

Hva kan du ta med de minste på i løpet av de lange påskedagene? Veeel. Prøv «Rive-Rolf krasjer internett», kanskje, dersom den fremdeles går der du bor, eller en av «tallfilmene»: «Kule kryp 2» eller «Dragetreneren 3». «Dumbo» blir for skummel for de minste småfolkene.

«Drømmeparken» kan ikke anbefales, bortsett fra i pøsende regnvær – selv ikke for publikummere som befinner seg smakk midt i målgruppen: Jenter mellom fem og åtte.

«Drømmeparken» skal ha for at den har fått med seg at også jenter kan være heltene i filmer for barn og ungdom. Det er også alt den skal ha for. Så får det bli opp til den enkeltes grad av mistenksomhet å vurdere hvorvidt dette er et tegn på «feministisk fremskritt» eller mer ågeraktige drifter i filmbransjen.

(Gratis tips: Disse jentene ikke nødvendigvis være «guttejenter» heller. De kan, for avvekslingens skyld, godt få lov til å være jentejenter).

MAMMA MOTIVATOR: «June» og moren hennes i «Drømmeparken». Foto: Paramount Animatio / United International Pictures

Uansett. «Drømmeparken» er en slik dataanimert film som per definisjon ville sett knakende flott ut for – åh, 20 år siden, full av fargerike landskaper, «levende» dyrepels og mennesker med Playmo-ansikter og store, trillrunde øyne.

Den handler om June, som har en særs aktiv fantasi, helt til mamma plutselig blir alvorlig syk og må forlate familien i en lengre periode. Da kommer det et alvorlig drag over barnet, naturlig nok. June blir fantasiløs, kjedelig, voksen, streit – og ekstremt bekymret for fars kosthold.

Hun er tynget av ansvar, og må finne frem til barnet i seg på nytt: Det barnet som konstruerte en gild fantasi-fornøyelsespark i hodet da mamma var der for å innprente henne at «alt er mulig i Drømmeparken».

Om det er noen vits å lage animasjonsfilm for de helt minste som tar opp i seg store spørsmål som sykdom, liv og død? Ja, absolutt – men bare dersom det gjøres atskillig mer inspirert og nennsomt enn hva som er tilfelle i «Drømmeparken».

DRØMMEVENNENE: «June» med firbeinte venner i «Drømmeparken». Foto: Paramount Animatio / United International Pictures

Et geni som Hayao Miyazaki kan selvsagt uten videre kommer unna med høyt spill à la dette. Likeså de kløktige hodene i Pixar. «Innsiden ut» er et godt eksempel på en eksistensielt orientert animasjonsfilm for barn – riktignok noe eldre barn enn dem «Drømmeparken» sikter seg inn mot.

«Drømmeparken» er trolig svært «inspirert» av både «Min nabo Totoro» og, i sine mer surrealistiske øyeblikk, «Innsiden ut» – med en dæsj «Toy Story» attåt. Men her? Her virker denne dramatiske, vonde manusvendingen desperat, kjip og kynisk. En billig – ja, egentlig ganske ufin – måte å angripe hjertestrengene våre på.

Animasjonen er av venstrehåndstypen – ikke det spor bedre enn den absolutt må være. June blir aldri noe mer enn en veslevoksen «tomboy»-klisjé, og dyrene i drømmelandet – en narkoleptisk bjørn og to ekorn med norske stemmer ved Marcus & Martinus – har ikke på langt nær personlighet nok til at vi klarer å bli særlig kjent med dem, enn si glad i dem.

Til å være en film som tar mål av seg til å hylle fantasien, er «Drømmeparken» forbløffende fantasiløs.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder