ISKALD SPENNING: Bo Linquist-Ellingsen, Anna Sofie Skarholt, Bianca Ghilardi Hellsten og Samson Steine (fra venstre) i «Flukten over grensen»,. Foto: Maipo/ Nordisk Film Distribusjon

Filmanmeldelse «Flukten over grensen»: Alvorlig gripende, seriøst spennende

Krigen og jødeforfølgelsen sett gjennom barneøyne i en super spenningsfilm.

FAMILIEFILM/KRIGSDRAMA

«Flukten over grensen»

Norge. 9 år. Regi: Johanne Helgeland

Med: Anna Sofie Skarholt, Bo Linquist-Ellingsen, Samson Steine, Bianca Ghilardi Hellsten, Henrik Siger Woldene

VG:s terninger viser 5 prikker

Det er kommet to filmer om jødiske barn som lever i skjul eller på rømmen under andre verdenskrig i løpet av den siste tiden.

Den ene, «Jojo Rabbit», var nominert til seks Oscar-priser sist helg, og vant én. En ålreit film. Jeg våger likevel påstanden: Norske «Flukten over grensen», med manus av Maja Lunde, basert på hennes egen bok fra 2012, lykkes bedre i det den setter seg fore.

I SKJUL: Samson Steine og Bianca Ghilardi Hellsten i «Flukten over grensen». Foto: Maipo/ Nordisk Film Distribusjon

Juletider 1942. Foreldrene til Gerda (Skarholt) og Otto (Linquist-Ellingsen) ar aktive motstandsfolk, og gjemmer to jødiske barn, Daniel (Steine) og Sarah (Ghilardi Hellsten) i kjelleren. Nazistene er på sporet av hemmeligheten, og arresterer det voksne ekteparet. Det blir opp til Gerda og Otto å hjelpe Daniel og Sarah over grensen til det nøytrale Sverige.

Eldstemann Otto stiller seg innledningsvis tvilende. Han har vært på NS-møte, og vet ikke helt hvem eller hva han skal tro på. Gerda lider på sin side ikke under motforestillinger. Hun er et lesende barn med rik fantasi, flink til å snakke i arkaiske vendinger («i en sådan stund!»), og uhyre opptatt av de tre musketerer. Hun ser sitt snitt til på sette sine ridderfantasier ut i livet.

SKINNELANGS: Anna Sofie Skarholt, Bianca Ghilardi Hellsten og Samston Steine (fra venstre) i «Flukten over grensen». Foto: Trygve Indrelid / Maipo/ Nordisk Film Distribusjon

Toget går til i Halden, nær svenskegrensen. De fire hopper imidlertid av på Berg, etter oppfordring fra en vennligsinnet togkonduktør. Den siste biten av reisen må foregå til fots gjennom skogen. Det er kaldt. De er sultne. Og det er ikke alltid godt å vite hvem man kan stole på – og ikke. Daniel er moden nok til å både være traumatisert av det han har opplevd, og mistenksom i møte med de fleste.

Langfilmdebutant Helgeland forteller den enkle, rene historien med forbilledlig klarhet. Det er lite som er kunstlet med «Flukten over grensen» – og den tjener på det. Filmen har to temperaturer: Den er hjertevarm i skildringene av vennskapsbåndet mellom de fire barna som gjennomlever ekstraordinære omstendigheter sammen, og kald som en vinter i sin tilnærming til spenningen i flukten.

MOTSTANDSMENN: Henrik Siger Woldene (til venstre) og Morten Svartveit i «Flukten over grensen». Foto: Maipo/ Nordisk Film Distribusjon

Den er også lærerik og relevant, uten å bli dogmatisk eller pedagogisk. De fire hovedrolleinnehaverne føles troverdig modige, og gir tunge utslag på hjerteknuserskalaen.

Best av alt: «Flukten over grensen» lever opp til betegnelsen «familiefilm». Mor og far, tante og onkel, bestemor og bestefar vil finne den like meningsfull og spennende som de eldre barna og de yngre ungdommene som er filmens hovedmålgruppe.

Uavhengig av demografi vil jeg bli overrasket om ikke «Flukten over grensen» blir stående som en av 2020s mest vellykkede norske spillefilmer.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder