Filmanmeldelse «Rocketman»: Mann uten moderasjon

Den kommer neppe til å gjøre like mye vei i vellinga. Men filmen om Elton John er bedre enn «Bohemian Rhapsody».

MUSIKAL

«Rocketman»

England/USA. 12 år. Regi: Dexter Fletcher.

Med: Taron Egerton, Jamie Bell, Richard Madden, Bryce Dallas Howard.

4 av 6

Det var alltid noe manisk med Elton John.

Han måtte gi ut mest musikk (kontrakten hans stipulerte to album i året). Han måtte være den mest populære, den som fikk oppmerksomhet. Han måtte ha den latterligste garderoben og den mest flamboyante brillekolleksjonen.

les også

Richard Madden: Avviser Bond-rykter

Han måtte shoppe mest (John hadde i sin tid en stående ordre om tre eksemplarer av alle platene som kom ut). Han måtte spise de drøyeste dessertene, for så å kaste dem opp, og ha de mest overdådige orgiene. Han måtte drikke mest vodka og sniffe mest kokain.

Kort sagt: Elt var en alt-oholiker. Skal vi tro «Rocketman» kan han ha vært den mest ulykkelige mannen i verden også.

PORTRETT AV POPKOMPONISTENE SOM UNGE MENN: Jamie Reed som Bernie Taupin (til venstre) og Taron Egerton som Elton John i «Rocketman». Foto: David Appleby / United International Pictures

Denne filmen om popstjernens liv frem til 1983, sånn cirka, regissert av mannen som ferdigstilte «Bohemian Rhapsody» da Bryan Singer fikk sparken fra den, skiller seg fra «forgjengeren» på et par sentrale punkter.

For det første er den en musikal, nærmere bestemt en «jukeboksmusikal». Det innebærer blant annet at filmen er nødt til å forholde seg til sangene, snarere enn omvendt. Det går noenlunde greit.

les også

Taron Egerton på besøk hos Elton John: Tatt i å stjele mat om natten

For det andre handler den om noe, og er ikke redd for å si hva: Avhengigheten(e) i en mann som følte at han aldri fikk nok kjærlighet, hverken i barndommen eller som ung voksen popstjerne, og som levde i selvforakt i en verden som så på seksualiteten hans som «gal».

UELSKET: Taron Egerton som Elton John (til venstre), Bryce Dallas Howard som moren hans, Sheila, og Richard Madden som manageren John Reid i «Rocketman». Foto: David Appleby / United International Pictures

Rammen rundt fortellingen er Elton på et Anonyme Alkoholikere-møte en gang på 1970-tallet. Superstjernen sitter der i full påfuglregalia, slik at vi skal tenke at han har løpt rett fra konsert og til det han håper skal bli sin frelse.

Historien han forteller, er overveiende trist. Om en mor (Dallas Howard) som strevde med å elske ham for den han var. Om en biologisk far – stiv leppe over tobakkspipen – som ikke gadd prøve en gang.

les også

Muskelbunt blir Elton John på film

Unge Elt var et musikalsk supertalent, med et utrolig øre, men ikke kjekk eller sexy som de andre wannabe-popstjernene. Han var stutt-tjukk og bebrillet, pianofingrene hans var korte og sosissaktige. Han var sky, sjenert.

Møtet med tekstforfatteren Bernie Taupin (Bell) var lykketreffet. Det beskrives fint i filmen, som også vier mye oppmerksomhet til Eltons første konsert i USA, på The Troubadour i Los Angeles i 1970. John og Taupin fant hverandre blant annet i en romantisk idé om Amerika. Å spille der, var som å komme til himmelriket.

DE SOM ELSKET AMERIKA: Eltons første opptreden i USA vies stor oppmerksomhet i «Rocketman». Foto: David Appleby / United International Pictures

I første halvdel av 1970-tallet gikk det med karrieren som det gikk med Eltons hårfeste: Oppover, oppover og oppover. Suksess løste ingen av problemene hans, dog – snarere tvert imot. Penger og berømmelse ble som bensin til et bål av selvforakt.

Arbeidspresset var enormt. Plateselskapssjefen Dick James og manageren John Reid var kravstore slavedrivere. John innledet et seksuelt forhold til sistnevnte. Det ga kort glede og langvarig kjærlighetssorg. For det var ikke sann kjærlighet med stor «K» å finne hos Reid heller.

les også

Rune Temte etter Marvel-rollen: I ny stjernefilm

Det er fortjenestefullt at «Rocketman» våger å vise frem Johns homofili. «Bohemian Rhapsody» trippet frøkenaktig rundt Freddie Mercurys seksualitet, og syntes til syvende og sist å være beskjemmet av den. «Rocketman» er langt mer ærlig. Den ønsker ikke å legge skjul på at sex mellom menn er noe som eksisterer i verden.

Musikalsekvensene er greie, fargerike, noen ganger fiffige, men et stykke fra uforglemmelige. Den beste er den som er bygd rundt tittelkuttet, og som illustrerer et vendepunkt i livet hans. Biografifilm-klisjeene – eureka-øyeblikkene, montasjesekvensene – florerer. Men de føles ikke som en stor svakhet i akkurat denne filmen. Kanskje fordi «Rocketman» er en musikal. Musikaler kommer lettere unna med slike klisjeer enn gjengse dramaer.

KORTVARIG LYKKE: Egerton som Elton John (til venstre) og Richard Madden som John Reid i «Rocketman». Foto: Gavin Bond / United International Pictures

Taron Egerton ligner mer på Elvis Costello enn Elton John, men gjør en fin, modig innsats som Elt. Richard Madden har en intens tilstedeværelse som den usympatiske Reid.

Psykologien føles sann nok, men også en smule grunn. Alt forklares ene og alene med en ulykkelig barndom og et dårlig selvbilde. Dette, i kombinasjon med enorm kommersiell suksess, sørger for at det går så galt så lenge.

les også

Elton John avlyste 30 minutter etter konserten skulle ha begynt - fansen raser

Er dette tilstrekkelig? Jeg vet ikke. Jeg er ikke psykolog. «Rocketman» gjorde meg heller ikke veldig mye klokere. Den er en film om Elton John, og den stopper ved ham og ham alene.

«Rocketman» mangler det store crescendoet som «Bohemian Rhapsody» kunne lokke med: Den triumfartede avsluttende «Live Aid»-sekvensen. Videoinnspillingen til «I’m Still Standing» (1983) er liksom ikke helt det samme.

Men det er en bedre og mer ærlig film.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder