Filmanmeldelse «Per Fugelli – siste resept»: Per ler

God og forfengelig mann. God og forfengelig film.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

DOKUMENTAR

«Per Fugelli – siste resept»

Norge. Regi: Erik Poppe. Med: Per Fugelli, Charlotte Fugelli, Aksel Fugelli.

VG:s terninger viser 4 prikker

Kullsorte kynikerhjerter som undertegnes krymper seg på vei inn i kinosalen for å se «Per Fugelli – siste resept». Vi som mener at livet på jorden er uten mening og – hva verre er – grunnleggende tragisk, hva skal vi med dette?

To av nyere norsk histories fremste inderlighetsapostler møter hverandre i denne dokumentaren: Lege og sosialmedisiner Per Fugelli, som døde 13. september i fjor, etter mange års sykdom, og Erik Poppe, regissør av filmer som «deUSYNLIGE» (2009) og «Tusen ganger god natt» (2013).

DEN SOM LER SIST: Per Fugelli i «Siste resept». FOTO: Martin Otterbeck / Paradox Rettigheter AS

Man frykter et to timer langt carpe diem-crescendo, et endeløst hjertevarme-o-rama, til bristepunktet full av sorgmuntre «bli frisk snart»-opplagtheter.

Les også: Bokanmeldelse: «Per dør»

Det første som møter oss er heldigvis en Fugelli som demonstrerer hvordan han fikser skjortesløyfen, og mislykkes. Han hadde et godt smil, Per Fugelli. Det er i stor grad glimtene av humor som redder «Siste resept» fra å bli en overdose.

Filmen ble spilt inn over halvannet år. Per Fugelli var døende lenge, men vi tar ikke del i fysisk lidelse. I det hele tatt: Det skjer ikke mye nytt etter hvert som denne for lange filmen skrider frem.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

Det vi får, er Fugellis livsvisdom, servert oss fra familiestedet på Orre i Rogaland, feriehuset på Lyngvær i Lofoten og hjemmet på Tøyen i Oslo, der Fugelli var så heldig å være nabo med Botanisk Hage.

POPPMØTE I FØLEFORENINGEN: Regissør Erik Poppe (til venstre) og Per Fugelli. FOTO: Martin Otterbeck / Paradox Rettigheter AS

Fugelli, lege tross alt, trodde ikke egentlig på «hokus pokus», som han sier. Likevel forsøkte han i en periode å suge til seg livskraft fra trærne i parken. (Mye av det han prediker oppleves som en form for panteisme).

Les også: Den profetiske narren

Jeg tror han hadde et godt liv. Det mest gripende i «Siste resept» er portrettet filmen gir av forholdet mellom han og kona Charlotte.

Poppe forsøker i forsvinnende liten grad å punktere Fugellis retoriske ballong. I én scene forsøker regissøren i et kort sekund å snakke om det åpenbare: At Fugelli var en karakter i sitt eget livsdrama, ikledd «påfuglfjær».

Hovedpersonen vil ikke være med på det. Han drev ikke med iscenesettelse, sier han (noe alle mennesker i større eller mindre grad gjør). Var ikke opptatt av «image». I så fall var det «ubevisst».

Det er det umulig å tro på. Men sporet forfølges ikke. Fugelli får fortsette å snakke om det han er komfortabel med å snakke om. De store tingene. Menneskets iboende kapasitet for godhet. Den lille og den store «flokken» (hans største slager!).

Anmeldelsen fortsetter under bildet

«DEN LILLE FLOKKEN»: Charlotte og Per Fugelli. FOTO: Martin Otterbeck / Paradox Rettigheter AS

Banalitetene kommer til tider tett. Men de avløses heldigvis av avvæpnende smil. Til sist er sosialmedisineren endog så svak at han begynner å tvile på seg selv og sin egen medisin. Han var altså et menneske av kjøtt og blod likevel.

Les også: Fugellis åtte huskeregler for livet

Menneskenaturen har ganske sikkert en betydelig «kapasitet for godhet». Men den er også etter alt å dømme mer komplisert enn Fugelli likte å tenke på. At Fugelli, som ønsket alle mennesker godt, hadde så stor tålmodighet med miljøer der «kultur, kjønnsroller og tradisjonsmønster» ikke ivaretar frihet og menneskeverd i tilfredsstillende grad, oppleves som unnfallende. Og de «7 dødsreglene» hans? Michel de Montaigne var på denne banen allerede på 1500-tallet.

Men Fugelli likte å snakke, ikke minst på kamera, og kameraet svermet tilbake. «Siste resept» er en pen film. Kanskje for pen. Døden er sjelden så dus og vakker som Poppe gir inntrykk av.

Mer hyllest og hagiografi enn biografi og dokumentar, altså – akkurat som forventet. Sønnen Aksel var tilsynelatende den eneste som var i stand til å problematisere sin fars livsverk. Poppe prøver ikke en gang.

Men uavhengig av hva man synes om tankegodset, liker man Per Fugelli (enda) litt bedre når man går ut av kinosalen enn da man gikk inn. Det kan bare bety én ting: At dette er en vellykket hyllest til ham.

Og for øvrig: Føkk kreft.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder