Muntert i Vittula

«POPULÆRMUSIKK FRA VITTULA»

Regi: Reza Bagher. Med: Max Enderfors, Andreas af Enehielm, Niklas Ulfvarsson, Tommy Vallikari, Björn Kjellman. Sv. komedie. 15 år.

4 av 6

Livet på '60- og 70-tallet i det nærmest gudsforlatte Tornedalen i Nord-Sverige ble allemannseie da «Populærmusikk fra Vittula» kom ut. Å spole slik suksess over på film, er alltid en risikosport. Her utviser regissør Reza Bagher stor respekt, og mye munter foretaksomhet, men han fanger ikke helt inn bokens alle mangfoldige og poetiske kast. Vurdert som film, er det likevel mye å glede seg over. Særlig gjelder det skildringen av det tette og dype vennskapet mellom Matti og Niila; først som småunger, senere som tenåringer. Du mer enn aner deres dype forståelse og respekt for hverandre - og etter hvert ulikheten som gir grunnlag for begynnende splittelse og misunnelse. Både de helt unge gutta og tenåringsutgavene er alle troverdige, men Andreas af Enehielm har en ekstra glød og sårbar intensitet som den hardt prøvede læstadianersønnen Niila.

Alvorlig undertone

På sett og vis er dette en «Fucking Åmal» fra «gamle dager» - en reise tilbake til et samfunn der asfalt var en nyvinning, en afrikaner noe sjokkerende skummelt og piggtrådmusikk noe forlokkende, nærmest uoppnåelig fjernt. Og der folk flest føler seg som finsk-svenske bastarder.

Mye av denne stemningen fanges muntert beskrivende opp i filmen. Detaljer fra drikkegilder og etegilder, bryllup og kirkegang er spekket med saftig språkbruk og menn som er større i kjeften enn de fleste andre steder. Og midt i dette kommer den skånske lærer (Kjell Björman) og sprer kultur.

Hvor grensen går mellom kjærlig harselering og overdreven klisjébruk er ikke alltid like lett å si. I alle fall rommer filmen både humør og de alvorlige undertonene i Niemis univers, uten helt å få med seg alle dybdene.

BORGHILD MAALAND

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder