DA HAN MØTTE HAN: Timothée Chalamet (til venstre) og Armie Hammer i «Call Me By Your Name». FOTO: United International Pictures

Filmanmeldelse «Call Me By Your Name»: Lang varm sommer

Ikke originalt, men overdådig elegant om den vonde,
vanskelige kjærligheten.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

«Call Me By Your Name»

USA/Italia. 12 år. Regi: Luca Guadagnino.

Med: Armie Hammer, Timothée Chalamet, Michael Stuhlbarg.

VG:s terninger viser 4 prikker

En av de roligste og mest troverdige filmene om første forelskelse og seksuell oppvåkning på en god stund. Den starter idet Oliver (Hammer) kommer for å tilbringe sommeren hos Perlman-familien i Nord-Italia i 1983.

Herr Perlman er professor i arkeologi, og Oliver skal være hans assistent for sommeren. Familien er jødisk, flerspråklig, liberal og dypt kultivert. Alle liker Oliver: Han har firkantet amerikansk hake, han er høy, atletisk, smart og generelt helt meningsløst kjekk. Han har også stor appetitt på livet. Det ser vi på måten han sluker bløtkokte egg på.

Sønnen i huset, Elio (Chalamet), er 17, og skal snart miste jomfrudommen til Marzia (Esther Garrel). Men det er et annet alvor, en annen tyngde, i forholdet han sakte, men sikkert utvikler til Oliver. De nærmer seg hverandre i rykk og napp. «Jeg vil oppføre meg ordentlig», sier Oliver.

Les også: Gary Oldman vant Golden Globe – nå er han Oscar-favoritt

Forholdet er ikke nødvendigvis særlig #metoo-vennlig. Det er asymmetrisk, som det heter i våre dager: Elio er en gutt, Oliver er en mann. De er begge begavede mennesker (Elio er et vidunderbarn i musikk). Men det er nærmere et tosifret antall år mellom dem.

HELT MENINGSLØST KJEKK: Armie Hammer i «Call Me By Your Name». FOTO: United International Pictures

Alt er sensuelt i «Call Me By Your Name». Skulpturene fra antikken som Herr Perlman henter opp fra havbunnen. Den italienske naturen. Sommeren, vannet, ferskenene. Spesielt sistnevnte, som du vil se.

Filmen har allerede fått en smule kritikk for å vise mer av sexen som utspiller seg mellom gutt og jente, altså Elio og Marzia, enn den som utspiller sex mellom gutt og mann. Manuset er skrevet av James Ivory (basert på en roman av André Aciman), den ene halvdelen av Merchant-Ivory – duoen som på åttitallet spesialiserte seg på elegante, utpreget britiske «kostymedramaer» («Et rom med utsikt», 1985; «Resten av dagen», 1993).

Ivory er en estetiker, og regissør Guadagnino følger hans eksempel. «Call Me By Your Name» suger inn den italienske sommeren gjennom kameralinsen, forgapt i alt den fanger. Menneskene er intelligente og følsomme. Filmen ånder av lengsel og begjær. Selv skamfølelsene har noe elevert ved seg. Det er verden slik Ivory kjenner den.

Les også: 10 år siden Heath Ledger døde: – Han var fryktløs

Historien? Overhodet ikke oppsiktsvekkende (filmen kunne godt vært 20 minutter kortere). Filmer om ung seksualitet og ulykkelig kjærlighet ble ikke funnet opp i går. Det som primært skiller «Call Me By Your Name» fra den store hurven, bortsett fra hvor vakker den er å se på, er at kjærligheten er mellom to av samme kjønn. Vi har heldigvis fått se en del slike de siste årene også.

Men du verden som Guadagnino har kontroll over uttrykket sitt. Og du verden som han lar hovedrolleinnehaverne skinne. Både Hammer og Chalamet gjør slike innsatser som får Oscar-akademiets underleppe til å skjelve (på tirsdag ble det klart at Chalamet er nominert).

De siste 10 minuttene byr på to av de fineste scenene i noen film fra i fjor. Den første er en empatisk monolog med Herr Perlman («Før du vet ordet av det, er hjertet ditt utslitt»).

Den andre er nærbilde av Chalamet. Det er en reise gjennom kjærlighetssorg, fortalt uten ord, som tikker og går i fire-fem minutter og blør over i rulleteksten. Bli sittende til den er helt over.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder