AMERIKAS SØTNOS ER SLITEN: Renée Zellweger i «Judy». Foto: David Hindley / Norsk Filmdistribusjon

Filmanmeldelse «Judy»: En stjerne er trøtt

Veldig «standard». Men høy standard.

DRAMA/BIOGRAFI

«Judy»

Storbritannia. 6 år. Regi: Rupert Goold.

Med: Renée Zellweger, Jessie Buckley, Finn Wittrock, Michael Gambon.

VG:s terninger viser 5 prikker

I 1969 var det 30 år siden «Trollmannen fra Oz», filmen som gjorde da 15 år gamle Judy Garland til Amerikas søtnos. 15 år hadde forløpt siden den beste «voksenrollen» hennes i «En stjerne blir født». Det var åtte år etter det triumfartede konsertalbumet «Judy At Carnegie Hall».

Nå var hun alkoholisert, nyskilt og hjemløs. Og så blakk at hun måtte la barna bli igjen hos eks-mannen da hun dro for gi en lang serie konserter i London.

«BORN IN A TRUNK»: Renée Zellweger som Judy Garland i «Judy». Foto: David Hindley / Norsk Filmdistribusjon

Ville hun i det hele tatt være i stand til å opptre? Garland var 46, men tydelig sliten. Hun var nevrotisk og mager; studiosjefen Louis B. Mayer hadde satt henne på en diett av kyllingsuppe og slankepiller allerede i tenårene. Og hun var ensom.

Mange tipper at Renée Zellgwegger (hun har, la oss ikke glemme det, aner i Norge) kommer til å bli Oscar-nominert for sin innsats i tittelrollen i «Judy». Én ting virker sikkert: Dette er en slik film som vil begeistre de eldre medlemmene i Oscar-akademiet. Ikke bare en det en forståelsesfull fortelling om én av deres egne. Zellweger spiller den dessuten med en utpreget «old school» sans for store, tydelige gester.

Til å begynne med fant denne anmelder Zellwegers lite subtile stil en smule forstyrrende. Hennes Garland er som en trassig tenåring, med den lealøse kroppskontrollen og den overdrevne ansiktsmimikken til en mangeårig rusmisbruker. Ansiktet er snurpete, øynene myser mot dagslyset.

KLAR FOR SIN «CLOSEUP» – OG KANSKJE EN OSCAR?: Renée Zellweger i «Judy». Foto: David Hindley / Norsk Filmdistribusjon

Det virker maniert, helt til man husker at Garland jo faktisk fremsto omtrent akkurat som dette, både i «En stjerne ble født» og i senere intervjuer man kan se på YouTube.

Det er en teori som hevder at berømte menneskers personlighet koagulerer i øyeblikket de blir kjendiser. Garland kan ha vært litt sånn. Veslevoksen da hun var 15, barnlig urolig som voksen.

«Judy» er en tradisjonell showbiz-biografi, fint fotografert av norske Ole Bratt Birkeland, full av oppturer og nedturer, raserianfall, dårlig nattesøvn, krangler og rangler, triumf-gjennom-tårer, dårlig selvbilde og massivt ego. Den veksler mellom «nåtid» – 1969 – og fortid: Innspillingen av «Trollmannen fra Oz», der den unge Garland, fint spilt av Darci Shaw, blir verbalt mishandlet av den tyranniske studiosjefen Mayer (Richard Cordery).

SHOWET GÅR VIDERE: Renée Zellweger som Judy Garland i «Judy». Foto: David Hindley / Norsk Filmdistribusjon

Som søtest er den da Judy møter to homofile menn i London, som blir hennes «allierte» (Garland er homseikonet fremfor noen). Tynnest er den når den vil si noe om forholdet til den femte ektemannen hennes, spilt av Finn Wittrock – og barna (inkludert en voksen Liza Minnelli, som er med fordi hun er Liza Minnelli).

Zellweger synger selv – svært akseptabelt, men selvsagt et godt stykke unna Garlands voldsomme, og voldsomt melankolske, kraft. Konsertsekvensene er teatrale og bevegende, fremfor alt den som avslutter filmen, hvor Garlands tørst etter å bli elsket, elsket, elsket blir midlertidig stilt.

Snørr og tårer, ja. Ingenting galt med det.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder