ÉN MANN MOT OVERMAKTEN: George MacKay i «1917». Foto: François Duhamel / Universal Pictures / DreamWorks Pictures / Nordisk Film

Filmanmeldelse «1917»: Alene gjennom ingenmannsland

Fortellingen er «hørt det før». Men det filmtekniske håndverket har du knapt sett maken til.

KRIGSDRAMA

«1917»

USA. 15 år. Regi: Samt Mendes

Med: George MacKay, Dean-Charles Chapman, Mark Strong, Andrew Strong

VG:s terninger viser 5 prikker

Tyskerne har trukket seg tilbake fra et område på Vestfronten, nær landsbyen Écourt St Quentin i Frankrike. Det er 1917, den første verdenskrigens nest siste år.

Britene planlegger en offensiv. Det 2. bataljon i Devonshire-kompaniet ikke vet, er at det er at det dreier seg om en strategisk tilbaketrekking. En felle. 1600 britiske liv står i fare for å gå tapt. Når etterretningen kommer britene for øret, blir det to unge soldaters jobb å gå «over toppen» og krysse ingenmannsland, for å informere Oberst McKenzie (Benedict Cumberbatch i en liten rolle) og beordre ham til å stoppe angrepet.

PIGGTRÅD. ROTTER. LIK: George MacKay og Dean-Charles Chapman begir seg ut på turen over ingenmannsland i «1917». Foto: François Duhamel / Universal Pictures / DreamWorks Pictures / Nordisk Film

De to unge soldatene er visekorporal Scofield (MacKay), kalt «Sco», og visekorporal Blake (Chapman). Sistnevntes har en storebror som er løytnant i bataljonen som står i fare for å bli massakrert. Kun minutter ut i spilletiden i «1917» gir de to seg av gårde, fulle av «british resolve» og med relativt stive overlepper.

MacKay er riktignok ikke overbegeistret over å ha blitt plukket ut til det «ærefulle» oppdraget. Men ingen grunn til å gråte over spilt melk. Når noe går galt, når noen dør, «hjelper det ikke å dvele ved det», som en soldat uttrykker det.

De to må, bokstavelig talt, gå over lik. De har null dekning. Rottene yngler og åtselfuglene gasser seg. Gjørma er dyp og fersk. Alle trær er blitt felt. Tyskerne har lagt ut feller og eksplosiver i skyttergravene. Det er krig på himmelen over hodene deres.

De må rekke å advare obersten før daggry neste dag. Kommer han til å adlyde ordren? «Noen er i krigen bare for kampens skyld», sier en annen brite, av bitter erfaring.

KAMP MOT KLOKKEN: George MacKay i «1917». Foto: François Duhamel / Universal Pictures / DreamWorks Pictures / Nordisk Film

Den britiske «James Bond»-regissøren Sam Mendes’ («American Beauty», 1999; «Revolutionary Road», 2008) film er basert på historier han ble fortalt av bestefaren i sin barndom, og er en slags «Saving Private Ryan» (1998) i revers, hvori de få må redde de mange.

Fortellingen er enkel på grensen til lettvint, og Mendes holder seg ikke for god for overtydelig symbolikk og sentimentale tilfeldigheter (stikkord: melk og kirsebærsblomster). Karakterene er sjablongaktige – hvor kommer heltemotet deres fra, egentlig? – og dialogen tar aldri fyr. «1917» er nominert til 10 Oscar-statuetter. Den bør ikke få den for «Beste originalmanus».

«NOEN ER MED FOR KAMPENS SKYLD»: George MacKay og Benedict Cumberbatch i «1917». Foto: François Duhamel / Universal Pictures / DreamWorks Pictures / Nordisk Film

De tekniske prisene kan imidlertid bare komme. For «1917» er utvilsomt en spektakulær filmteknisk prestasjon. Filmen gir inntrykk av å være en «one shot»-innspilling, altså at den består av én kontinuerlig tagning (á la «Birdman», 2014 og «Utøya 22. juli», 2018). Det er den ikke. Den jukser, og man aner det når kameraet skanner landskapet, og da «lyset går» drøyt halvveis ut i filmen. Men det spiller ingen rolle. Illusjonen er uansett perfekt.

Mest av alt blir man sittende og gape over det formidable koreografiske arbeidet som er nedlagt. Den nitide planleggingen, hvordan alt som skjer er «timet» ned til siste sekund. «1917» er en krigsballett. Grasiøs i all sin gru.

HELVETES PORT: George MacKay og Dean-Charles Chapman i «1917». Foto: François Duhamel / Universal Pictures / DreamWorks Pictures / Nordisk Film

Roger Deakins’ kinematografi er mildt sagt slående; scenene fra ruinene i Écourt er en slags ekspresjonisme, der lys, skygger og scenografi går opp i en heslig-vakker enhet. (Om du har mulighet, så se den i IMAX-format). Den store klimaksscenen er en slik vi kommer til å se i krigsfilm-montasjesekvenser i tiår fremover. «1917» er i det hele tatt film med markant «F». Les: Du får ikke dette på Netflix.

Jeg synes ikke «1917» har så mye nytt eller penetrerende å si om krigens vesen generelt – enn si den første verdenskrigens vederstyggeligheter spesielt. «1917» har ikke all verdens på hjertet, og hører ikke hjemme i det absolutte toppsjiktet blant krigsfilmer. Synes jeg.

Men en av de beste i nyere tid? Ja. Definitivt en av de mest visuelt spektakulære.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder