THRILLER: Elisabeth Moss i en scene fra «The Invisible Man». Foto: UIP/Filmweb

Filmanmeldelse «The Invisible Man»: Ikke se denne filmen med din kontrollerende kjæreste

Den ensomme kamp mot et liv i psykisk vold løses på briljant vis i det best tenkelige sjangerformatet – thriller og skrekk.

VG:s terninger viser 5 prikker

«The Invisible Man»

Premiere 6. mars

Regi: Leigh Whannell

Med: Elisabeth Moss, Storm Reid, Aldis Hodge, Sam Smith

«This is what he does. He makes me feel like the crazy one (på norsk: «Det er dette han gjør. Han får meg til å føle meg som den gærne her. Det er dette han gjør)», insisterer Cecilia Kass (Elisabeth Moss). Hun presterer å flykte fra sin voldelige og psykisk manipulerende samboer. Men å starte et nytt liv uten problemer går som kjent aldri som en lek i en skrekkthriller.

Ja, vi har sett triksene før – stort og tomt hus på et øde sted, et bildespråk og klipp som spiller på det tilskueren vet og ikke. Men formen og fortellergrepene er forseggjort, og kunne ikke passet tematikken bedre: Det kan være vanskelig for dem som ikke har opplevd det selv, å forstå et liv preget av psykisk vold. Det er noe som også speiles i at ingen av de nærmeste ser ut til å forstå situasjonen Kass har vært i, når hun snakker om det. Dermed er fortellergrepet avgjørende idet vi låner hovedkarakterens blikk.

Allegori på marerittet

Slik kan «The Invisible Man» heller leses som en eneste stor allegori på marerittet av en ensom kamp hun går igjennom. Ved å låne av ideen til «Hollow Man» fra 2000, med nikk til «Gone Girl», spilles det på volden som andre ikke ser. I følelsen av å ikke bli trodd, være overvåket og kontrollert, og hvordan manipulering og vold truer med å bryte ned og samtidig isolere Kass fra sine nærmeste. Ved å gjøre henne til den gærne. Samtidig sier subteksten noe om et system som – til tross for dagens overvåkningssamfunn – er lite observant eller forståelsesfull i møte med en person i en sårbar situasjon som søker hjelp.

les også

«The Handmaid’s Tale»-forfatter: Oppfølger-manuset forsøkt stjålet

Det er mannen bak manuset til «Saw»-serien og «Insidious», Leigh Whannell som står for manus og regi. Men ikke la det gi forventninger til groteske gore-scener – noe denne filmen heller ikke trenger. Foruten en godt etablert stemning og location, er det unaive, troverdige karakterer og dialog som sørger for at dette ikke blir en psykisk thriller-klisjé. Ikke minst er det en heller modig, handlekraftig og overbevisende hovedrolletolkning av Elisabeth Moss som bringer det hele godt i havn.

Troverdig

Angivelig skal Moss også ha flere fingre med i produksjonsfasen, da Whannell, i visshet over viktigheten av perspektiv, angivelig har fått Moss til å påpeke nødvendige endringer i manus for å sikre et troverdig kvinnelig blikk. Og foruten hovedkarakteren, er det dessuten flere påfallende referanser til «The Handmaid’s Tale».

Slik plasserer denne nytolkningen av H.G. Wells’ roman «The Invisible Man» seg galant i rekken av nyere filmer som bruker skrekkfilm-elementer allegorisk eller metaforisk for å skildre og kommentere universelle temaer og problemer i kulturen. Det er temaer som rasisme («Get Out»), vold og psykiske lidelser («The Babadook»), kvinnehat og undertrykkelse («Under the Shadow»), konflikt og korrupsjon («Det Fremmede»), spiseforstyrrelser («Raw»), og giftige forhold («Midsommar»).

En ofte utskjelt sjanger kan nettopp være det best tenkelige og troverdige formatet når den ensomme, traumatiske kampen mot psykisk vold skildres. Heldigvis er ikke denne filmen skrapet for humor eller skvette-effekt, heller. En solid sjangerøvelse.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder