VELSKAPT:Elias Ali i gangsterfilmen «Haram». Foto: STORYTELLING MEDIA,

Filmanmeldelse: «HARAM»

Hardbarka gangsterkrig i Oslo

Det finnes en ganske vellykket gangsternerve i «Haram». Og det finnes velplasserte provokasjoner. Blandingen er ikke alltid like vellykket.

Jon Selås
ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 3 prikker

ACTION/DRAMA

Norge. Regi: Ulrik Imitiaz Rolfsen. 15 år.

MED: Elias Ali, Sohail Anwar, Katharina Lindström Gjesdal, Kåre Conradi, Petronella Barker.

Stedet er Oslo. Blant små og store gjenggangstere finnes også Omar, som handler med biler og knark. Kjæresten er norsk, og antakelig et slags håp om et mer ryddig liv. Men så dukker et bilde opp i de pakistanske kriminelles «overvåkningstjeneste»: Omars søster, som i følge miljøets syke «æresregler» skulle vært drept som flyktende brud i Pakistan for noen år siden, er stadig i live. Det viser seg at hun reddet seg over til den norske ambassaden i sin tid, ble tatt hånd om av barnevernet - og nå er gift, har et barn og venter sitt andre med en «hviting». Omar blir sendt ut som drapsmann etter sin egen søster.

Ser man bort fra det betente i hele utgangspunktet for fortellingen, så er dette lenge faktisk en historie med ganske sterk fortellernerve. Miljøet er beinhardt, kontrastene mellom det vakre kjærestelivet til Omar og hans forstokkede «æres-oppdrag», effektivt fortalt.

Men man kan ikke se bort fra utgangspunktet. Ikke her. Jeg skulle ønske vi kunne; en «norsk» fortelling som handlet om penger eller sjalusi eller maktkamp, ville gått rett gjennom. Men det er altså et spill rundt et betent «kultur-spørsmål» med en stor, norsk minoritet som skurker. Regissør og manusforfatter og produsent Imtiaz Rolfsen vil - med ønskverdig rett - kunne hevde at dette «bare» er en gangsterhistorie, som denne minoriteten bare burde vær glad for kunne spilles ut - i integreringens navn.

Det har han prinsipielt helt rett i. At han vil bli uhyre uglesett - for å si det pent - er dog garantert.

På den annen side: I lengre sekvenser er dette også en «pratefilm», Omar og kompisenes uhyggelig nedlatende språkbruk omkring egne og «hvite» jenter, er så utstudert, at det er åpenbart at regissøren i alle fall er ute etter å provosere på dette punktet. Så dermed stiller han seg laglig til for alle mulig hogg. Særlig at han brennemerker en hel minoritet. Det gjør han faktisk ikke. Men det det er ikke ubegripelig om noen vil hevde det ligner.

Dette er en film med både profesjonelle skuespillere og amatører. Proffene gjør jobben sin meget bra i sine små roller. Amatørene holder lenge mål. Men i et par avgjørende scene blir intensiteten for liten til å forklare både pinen og de store omveltningene som skjer. Det er scener der drevne skuespillere kan bruke tre sekunder med ansiktsuttrykk for å reflektere dramaet. Det greier ikke alltid «Harams» amatører.

JON SELÅS

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder