MANN I KRISE: Anders Baasmo Christiansen i «Hoggeren». Foto: Mer Film

Filmanmeldelse «Hoggeren»: – Interessant spillefilmdebut

«Hoggeren» er et sterkt, men litt for dempet drama.

Vilde Sagstad Imeland
ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL
4 av 6

Drama / komedie

Norge. 9 år. Regi: Jorunn Myklebust Syversen

Med: Anders Baasmo Christiansen, Benjamin Helstad, Terje Syversen, Bjarne Syversen, Inger Grethe Syversen.

Vi har alle vært der: Livet føles kjipt, ingenting går som det skal og meningsløsheten er i ferd med å ta overhånd. Rett som det er kommer tanken snikende: «Hva om jeg bare stikker til skogs?» Med «Hoggeren» viser Jorunn Syversen hvorfor det er en dårlig idé.

Les mer: Baasmo Christiansen måtte vaske ut sexgale Benedict før «Kongens nei»

Ingen på Gol har hørt fra Anders siden faren hans døde for over ti år siden. Plutselig er 39-åringen tilbake i hjembygda for å gi seg i kast med hogstfeltet som tilhørte faren. Med svarte jeans, ullgenser, og uten noen videre plan gyver han løs på de massive grantrærne med øks.

Amatørene briljerer

I «Hoggeren» er det først og fremst amatørskuespillerne som briljerer. Onkel Bjarne (Bjarne Syversen) spiller bonden som gjennomskuer nevøens forsøk på å flykte fra seg selv. Dette løser han ved å stille Anders til veggs, og skjelle ham ut for at han hogger trær som en «bever» og vanskjøtter arven etter sin far. Også Anders’ fetter Terje (Terje Syversen) gjør en strålende figur når han opptrer som «bekymret fetter», samtidig som han forsøker å rekruttere Anders til selger av aloe-vera-produkter.

Husker du: Anders Baasmo Christiansen tok en pause fra alkohol

Det er ikke mange replikker som faller fra hovedpersonens munn i løpet av filmen, men Baasmo Christiansen gjør likevel en glitrende rolle der han får muligheten. Når Anders kollapser under en joggetur oppstår en fascinerende scene hvor han rett og slett ikke orker å reise seg, men i stedet blir liggende og klynke, mens han halvt gråter, halvt stønner. Dette er god og interessant filmkunst som man vil ha mer av.

Spagat

Som helhet gjør «Hoggeren» seg for utilgjengelig. Det er litt som om regissør Syversen er for betatt av ideen om å vise fram vakker norsk bygdeestetikk – som skog, råning og hotell-diskotek, til at hun klarer å lage en film som samtidig holder på interessen vår. Hallingdal er utvilsomt vakkert, men etter hvert blir man litt mett på å se Anders hugge trær, bade, sove og sture.

Helstad-thriller: – Innspillingen var helt jævlig

I «Hoggeren» begår Syversen en genistrek når hun viser hvordan den romantiske ideen om mannlig ensomhet kan være ganske patetisk når den blir satt ut i live, men filmens største problem er likevel at den mister balansen og blir stående i en slags spagat mellom kunstfilm og psykologisk drama.

Les også

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder