EN MANN OG HANS MUSTANG: Anders Baasmo Christensen i «Børning 2». Foto: SF NORGE/EIRIK EVJEN.

Filmanmeldelse: «Børning 2»

Harry-haraball

2010-tallet har fått sitt svar på «Olsenbanden».

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

ACTION/KOMEDIE

«Børning 2»

Norge. 6 år. Regi: Hallvard Bræin.

Med: Anders Baasmo Christiansen, Henrik Mestad, Marie Blokus, Sven Nordin, Otto Jespersen.

4 av 6

Roy (Baasmo Christiansen) er nettopp kommet ut av fengsel etter å ha sonet to år for synden fra den forrige og første «Børning»-filmen (2014): Et bilrace fra Oslo til Nordkapp.

Han har sverget på å starte et nytt og kjedeligere liv. Heretter skal han ta seg av datteren Nina og selge pølser på Shell-kiosken. Han og kjæresten Sylvia (Jenny Skavlan) venter dessuten et barn til.

Men hva trur’u ’a? Det går ikke et halvt døgn før slimålen Kayser (Vegar Hoel) dukker opp for å brife. Utfordring: Oslo til Murmansk, via Fosnavåg. Roy biter ikke. Men det er bare inntil han skjønner at Nina og den nye «typen» hennes har planer om å delta. Nå må han selvsagt kaste seg i bilen han også, for å redde datteren hjem til tryggheten.

Sylvia er høygravid, så til selskap får han via sterkt utroverdige manusmanøvre med seg ekskjæresten Ingrid i passasjersetet (Blokhus, i en lite takknemlig rolle). Hun er et slikt kvinnemenneske som i vanlige miljøer ville blitt kalt «ansvarlig», men som i Roys rånerkretser nok sorterer under begrepet «prippen megge».

Så er den tynne, tynne unnskyldningen av en «historie» for det meste over, og vi kan legge ut på veien med Roy og de andre, inkludert gjengangere fra forrige film: Den lamme Nybakken (Jespersen), den angrende Doffen (Nordin), samt Philip Mørk (Mestad som gjør sin beste parodi på Hermansen fra «Olsenbanden»-filmene).

DÅRLIGE KJØREFORHOLD: Ferden går blant annet over Østersjøen. Foto: SF NORGE.

Den første filmen led under en mangel på balanse mellom sentimental dramatikk og «hårete» komikk. Det gjør «Børning 2» også.

Den vil gjerne få oss til å le, men har ikke så mye som én genuin vittighet å by på. Det kompenseres med slapstick av tvilsom kaliber, slåsskamper akkompagnert av banjomusikk, samt rånerkarikaturer av vilt varierende treffsikkerhet.

Ikke nok med det: Filmen ønsker å være innehaver av et hjerte i tillegg. På dette sentimentale feltet er den enda mer usikker enn forrige gang, full av relasjoner det er umulig å tro på (inkludert det sentrale mellom far og datter).

Det er som om filmen stopper fullstendig opp hver gang den liksom skal rettferdiggjøre sin eksistens med «litt alvor». Som om dét er noe man på liv og død ha med i en film som i beste fall har ambisjoner om å bli «Cannonball Run» eller «Smokey And The Bandit» for « Gatebil»-generasjonen.

Når det gjelder selve bilkjøringssekvensene, derimot, er «Børning 2» på tryggere grunn enn forgjengeren, selv når det kappkjøres over islagt hav. Det er mer og heftigere kjøring i denne, bedre stunts og mer spennende vinter-og-snø landskap å forsere. Som sådan evner filmen å unngå å bli kjedelig.

Hadde denne barnefilmen for voksne vunnet noe på å bygge bedre karakterer og mer troverdige forhold mellom dem? Selvsagt hadde den det. Bra er bedre enn dårlig, også i actionkomediebransjen.

Dog. Som en harryvisjon av nordmannen som lengter bort fra sosialdemokratiets visstnok kvelende trygghet, og ut på eventyr med det streite 9-til-4 livet snappende i hælene, gir «Børning 2» et legitimt bilde av en stor norsk (sub-) kultur. I alt sitt enfold sier den like mye om hvem vi er som den siste håndfullen mer «kunstneriske» norske filmer vi har sett.

«Børning 2» er ren buskis i bilsetet, i slekt med de norske og danske «Olsenbanden»-filmene og svenskenes lange tradisjon for «pilsnerfilmer».

Det ere en skandinavisk filmtradisjon det med.

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder