GUTTER OG MENN: Nakhane Touré og Niza Jay i «The Wound».
GUTTER OG MENN: Nakhane Touré og Niza Jay i «The Wound». Foto: Tour de Force

Filmanmeldelse «The Wound»: Sår på så mange måter

FILM

Forbudte følelser i Sør-Afrika.

Publisert:

DRAMA

«The Wound» («Inxeba»)

Sør-Afrika/Tyskland/Nederland/Frankrike. Ingen fastsatt aldersgrense. Regi: John Trengrove.

Med: Nakhane Touré, Bogile Mantsai, Niza Jay.

En far sender tenåringssønnen Kwanda (Jay) ut av Johannesburg til et fjellområde for å gjennomgå en overgangsrite i henhold til Xhola-tradisjonen. Han er bekymret for at sønnen har homofile tendenser. Nå skal han omskjæres, og leve en tid i et miljø preget av aggressivitet og maskuline «leker».

Xolani (Touré) – «X» blant venner – jobber på et lager i Queenstown, men reiser tilbake til klanen én gang i året for å veilede de unge guttene i denne prosessen. Han har et vikarierende motiv også: Å dyrke et kjærlighetsforhold til sin gamle venn Vija (Mantsai), som er gift og har barn.

Både Kwanda og Xolani lever til daglig i store byer, og er vant til flatskjermer, smarttelefoner og urban ensomhet. De som ble igjen, og som fremdeles lever tradisjonelt, ser med skepsis på dem: En mann skal føre klanen videre og «avvise storbyens fristelser». Det sier seg selv at homoseksuelle følelser passer dårlig inn i dette idealet.

Selve omskjæringsritualet blir kjapt ekspedert i «The Wound». Ungguttene males hvite. En mann med en stresskoffert full av skalpeller kommer innom. «Jeg er mann! Jeg er mann!», skriker guttene, som så må tilbringe åtte dager i et telt, med kun marihuana og urter til medisin («når det svir noe jævlig, betyr det at det virker»).

Det er primært avstanden mellom de tradisjonelle maskuline verdiene og de forbudte følelsene som opptar regissør Trengrove. «Finnes det ikke homofil kjærlighet i Sør-Afrika?», spør Kwanda seg. «Hvordan skulle kjærlighet kunne ødelegge en nasjon?».

«The Wound» er en interessant og velspilt film, sint og tragisk. Kameraarbeidet – veldig håndholdt, spesielt når det allerede er mye bevegelse i bildet – gir den et uttrykk som minner mer om en «antropologisk dokumentar» enn et drama. Det kan oppleves som forstyrrende.

Her kan du lese mer om