Film: Frenetisk samtidshistorie

«DEN FEMTE STATSMAKT»

Interessant, unødvendig hektisk film om WikiLeaks.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

Det er ikke mer enn syv år siden WikiLeaks ble etablert, men det er en mannsalder i nett-sammenheng. Så hva er mer naturlig enn at den første, unnskyld uttrykket, «biografi-filmen», allerede er klar om «verdens farligste nettside» og dets grunnlegger Julian Assange. Hovedpersonen har selv avvist prosjektet, og nektet å hjelpe hovedrolleinnehaver Benedict Cumberbatch. Han anmodet sågar den britiske skuespilleren om å takke nei til hele filmen. Med et slikt utgangspunkt skulle man kanskje ventet seg en eneste lang svertekampanje mot Assange i «Den femte statsmakt». Langt der i fra.

Med hendelsene i filmen så nær i tid er det overraskende hvor balansert filmen fremstår: Assange er i filmen både en visjonær frihetsforkjemper og en småparanoid arrogant drittsekk med manglende sosiale antenner. Og selv om han ikke har fått «materiale» nok fra hovedpersonen å jobbe med, klarer Cumberbatch på egenhånd å skape en dypt fascinerende figur av film-Assange. Vi vet selvsagt ikke hva som egentlig foregikk i disse årene, likevel sitter man igjen med en følelse av å ha blitt opplyst og underholdt. Det hviler et hektisk skjær over hele filmen, en frenetisk klipperytme og folk som stresser hit og dit absolutt hele tiden. Et grep som ikke alltid lett å forstå.

Et par av miljøene kan man fastslå er skildret uten for mye grundig research, vi nærmer oss karikaturene: I «Undergrunns»-klubbene i Berlin hvor dundrende techno strømmer ut av høyttalerne ser alle ut som blitzere fra 1991. Og nok en gang ser en avisredaksjon (The Guardian) ut som et kaotisk vepsebol hvor ingen lenger sitter på pultene, men løper rundt og kakler i munnen på hverandre. Nuvel. «Den femte statsmakt» kjeder i hvert fall ikke, og fungerer fint både som paranoia-thriller og Hollywood-marinert samtidshistorie.

ØYSTEIN DAVID JOHANSEN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder