Filmanmeldelse «Arme Riddere»: Den umulige anmeldelsen

Jeg har anmeldt film i VG i 23 år, sett tusenvis av filmer og har vurdert dem fortløpende. For første - og forhåpentligvis siste - gang er jeg ikke i stand til å avsi en dom.

Jon Selås
ARTIKKELEN ER OVER SYV ÅR GAMMEL

«Arme riddere» er en actionfylt skittenkomedie av groveste sort: Småkjeltringer i grensetraktene mot Sverige blir plutselig storkjeltringer; det er en idiotisk krangel om en tippegevinst som utløser det hele.

Og «det hele» er først og fremst en vanvittig «shoot out» i en pornosjappe på den andre siden av grensen. Til slutt ligger syv lik tilbake. Det kommer et par-tre til i løpet av handlingen.

Jeg har sett oppfinnsom, «morovold« i bøtter og spann gjennom årene. Dette er grotesk, men ikke verre eller, sånn sett, mer umoralsk enn snittet for sjangeren. Og rent teknisk ser jeg jo at timingen, klippingen og kommentarene er godt filmhåndverk.

Men for meg vokser klumpen i brystet: Jeg blir ikke kvitt bildene. Nedslaktingen vekker assosiasjoner jeg ikke burde fått og antydninger som ikke burde vært der. Og det blir totalt dominerende.

Dette er ikke morsomt.

Jeg er helt sikker på at filmteamet, regissøren og en spennende gjeng skuespillere har laget dette av et rent og lystig og entusiastisk hjerte.

Jeg er helt sikker på at problemstillingen med nedskytingen av mennesker i en film som dette har vært diskutert som potensielt problematisk - men åpenbart med det resultat at hele filmen er så «far out» at den er ufarlig.

Vel: Ikke for meg. Og ettersom det er anmelderiets grunnstruktur at anmelderen bruker seg selv og sitt sanseapparat i møte med en film, må jeg bare melde pass denne gangen.

JON SELÅS

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder