En stille storm

«FJELLET»

VG:s terninger viser 4 prikker
ARTIKKELEN ER OVER ÅTTE ÅR GAMMEL

Uglene i mosen viser seg kjapt blant lyngen i «Fjellet».
Der er paret Solveig (Petersen) og Nora (Solem) på tur med hver sin tunge bør, både i bokstavelig og overført betydning.
Med sine knappe, tvetydige replikker krangler paret uten å krangle, om tempo, mengde medbrakt kaffe, oppsetting av telt og hvorvidt de behøver å snakke om det (lenge uuttalte) vonde som ligger mellom dem, og - ikke minst - hvem som har skyld.
Solveig har gitt Nora et ultimatum - skal de fortsatt være sammen, må hun være med på turen. En fjelltur som går den ruten de mistet sønnen sin på for to år siden. Ved å ta seg til topps håper Solveig de kommer til bunns i følelsene og sorgen. Men humøret svinger like raskt som været.
Med doturer som eneste unnskyldning for å slippe unna hverandre, brukes de til å gråte litt, smugrøyke og gråte litt mer.

Det er lettvint å stemple «Fjellet» som en «kvinnefilm» og unngå å ta den på alvor. Men regidebutant Ole Giæver gjør en sober navigering i et landskap det er lett å miste fotfestet i. Han er ikke redd for melodrama, og lener seg tungt på de to skuespillerne, som på sin side står fjellstøtt i havet av følelser som strømmer rundt i dette kammerspillet på vidda.
Riktignok blir paradoksalt nok alt det usagte til tider overtydelig.

De halvsagte setningene og de påbegynte anklagene som blir liggende i luften vil ingen ende ta. Samtidig fungerer dette som en etablert kommunikasjonsform kvinnene imellom, og både Petersen og Solem tilfører et bredt spekter av nyanser med ørsmå justeringer av kroppsspråk, blikk og tonefall.
Foruten å vise parets dynamikk, tar kameraet også meditative hvileskjær i naturen. Lange, statiske klipp av lyng i vinden og kampesteiner i solnedgang fremstår som balanse og kontrast til kvinnene som vil bevege seg, men mentalt står stille.
Og så har vi fjellet da, den tredje rollefiguren i filmen. Det står der, som et rungende symbol på hva som er kommet mellom paret og hvilken monumental utfordring de har. Klarere katarsis gjennom klatring skal du lete lenge etter.
Slutten blir en smule konvensjonell i disse rammene, men den triste og traurige fjellturen fester seg som noe fint.
INGVILL DYBFEST DAHL

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder