Filmanmeldelse «Spider-Man: Far From Home»: Hjelp, Spider-Man må på ferie til Europa!

Ikke like søt som sist. Men søt.

SUPERHELTFILM

«Spider-Man: Far From Home»

USA. 12 år. Regi: Jon Watts.

Med: Tom Holland, Zendaya, Samuel L. Jackson, Marisa Tomei, Jake Gyllenhaal

Spider-Man, i Tom Hollands skikkelse, er den mest betagende helten i Marvels nåværende stall av superhelter. (Du trodde vel ikke at alt skulle ta slutt med «Avengers: Endgame»? Det skulle tatt seg ut).

Det første møtet med ham, i «Spider-Man: Homecoming» i 2017, var skikkelig søtt: Et eksempel på superheltfilmen-som-oppvekstfortelling. Om Peter Parker, ennå for ung til å være helt komfortabel med sine evner, men allerede tynget av ansvar.

Parker, som nok gjerne hadde nøyd seg med å være en slags vennlig superhelt for det umiddelbare nabolaget, reflekterer fremdeles mye over sin uvanlige status i «Far From Home». En oppfølger som er nesten, men ikke like god.

Hvori Parker og klassekameratene hans skal til Europa på sommerferie. Men uten at vår helt får slappet særlig mye av, selvsagt.

Nick Fury (Jackson) prikker ham stadig på ryggen. Likeså Happy Hogan (Jon Favreau), Iron Man/Tony Starks nære venn, som dessuten er blitt forelsket i tanten hans der hjemme i Queens, May (Tomei).

Et par dumme lærere, spilt av Martin Starr og en kostelig J.B. Smoove, er like mye til hinder som til hjelp underveis, og han må jo ta seg litt av bestevennen Ned (Jacob Batalon) og hans nye kjæreste Betty (Angourie Rice) også.

Det er dessuten en ny supertype han må stifte bekjentskap med: Mysterio (Gyllenhaal). Mest presserende av alt er likevel unge Peters kjærlighet til den kule, litt kyniske MJ (Zendaya). Hvordan skal han bryte isen? Han kan jo ikke akkurat fortelle henne hvem han er heller.

«Se Napoli og dø», er det noe som heter. Peter og vennene hans ser ikke Napoli. Men de er i både Venezia, Alpene, Praha og London, og Parker holder ganske riktig på å dø overalt han drar. Dette takket være en ny type skurk, Elementals, som kan ta form av vann, eller ild.

Mildt sagt pittoreske innspillingssteder gir filmen mye gratis, og «Far From Home» takker for hjelpen ved å mer eller mindre totalsmadre dem. Actionsekvensene er OK, bedre enn i din gjengse CGI-ødeleggelsesfest.

De lange passasjene der det legges ut i det vide og det brede om Marvel-økosystemet og heltenes «mytologi», er kje-de-lige for alle som ikke er usunt opptatte av den slags. Det er som ungdomsfilm med Steven Spielberg og John Hughes-tøtsj at historien om Peter Parker er på sitt beste.

Et par surrealistiske sekvenser og et finfint musikklydspor gjør også sitt til at Spider-Man fremdeles oppleves som mindre selvhøytidelig enn de mange av mer patosfylte brødrene og søstrene hans i superheltbransjen.

«Far From Home» har energi og overskudd, og handler dypest sett om noe mer universelt enn gutter som kan fly. Den handler om forelskelse.

Popkornet går ikke i like stor grad ned på høykant som forrige gang. Men det går ned.