Filmanmeldelse «It: Chapter Two»: Spøkelsestog i loop

For mye av en god «It».

SKREKKFILM

«It: Chapter Two»

USA. 15 år. Regi: Andy Muschetti.

Med: Jessica Chastain, James McAvoy, Bill Skarsgård, Bill Hader.

«It» (2017) var en sjeldenhet: En filmatisering av en Stephen King-roman (fra 1986) som gjorde nesten alt riktig.

Den groteske klovnen Pennywise, inkarnasjonen av det onde «det», i Bill Skarsgårds «camp»’e skikkelse, var en fysisk manifestasjon av alle våre redsler og traumer, med en fryktinngytende tanngard.

Filmen var også en fin oppvekstskildring, satt til en småby der menneskene var vel så truende som monstrene, og der våre syv helter var midt i alderen da vennskap kanskje betyr mer enn på noe annet tidspunkt i livet.

«It» er i øyeblikket regnet som tidenes mest innbringende skrekkfilm; en gigantisk suksess i et marked som var ferdig oppvarmet for retrogrøss av «Stranger Things». Så det er mange, ikke minst i Hollywood, som har gledet seg til «Chapter Two». Den er nok en gang basert på Kings originalforelegg, som jo vekslet mellom to tidsplan, hvorav det ene ble ignorert i del 1.

Det er 27 år senere, og de syv heltene våre, som i ungdommen kalte seg «Taperne», er voksne. Den eneste av dem som er blitt boende i Derry i Maine, Mike (Isaiah Mustafa), vet at Pennywise er på vei tilbake igjen, og kaller inn sine gamle venner for nok et endelig oppgjør med styggedommen.

Vennegjengen er spredt for alle vinder. Bill (McAvoy) er manusforfatter med skrivesperre i filmbransjen. Beverly (Chastain) har funnet seg en rik, slem mann som mishandler henne, akkurat slik faren i sin tid gjorde.

Richie (Hader) er standupkomiker. Eddie (James Ransone) jobber i forsikringsbransjen, og Ben (Jay Ryan), gutten som var tjukk og likte New Kids On The Block og romantiske dikt i del 1, er blitt hot og rik. Bare Stanley (Andy Bean) kan ikke komme.

Hva innebærer det at «Chapter Two» har voksne mennesker, snarere enn ungdommer, i sentrum for begivenhetene?

Blant annet at «Chapter Two» er en god del mindre betagende enn den forrige, og at følelsen av gjentagelse blir påtakelig.

Del 2 er preget av flashbacks og callbacks (alle som opptrådte i nummer 1 stikker innom igjen), og at alles traumer – som er de samme nå som da – blir gjenopplivet én gang til.

Dette betyr igjen at filmen er fryktelig lang – nesten tre timer – med et overvektig midtparti og en langtrukken slutt, og at i hvert fall i 45 minutter av spilletiden gir publikum følelsen av å sitte fast i en loop i et spøkelsestog på tivoli.

Mange av skrekkscenene er til forveksling like. Kadaverlignende figurer dukker opp fra mørket, sier bø og blir borte igjen. Det er gøy noen ganger. Men ikke så mange ganger som «It: Chapter Two» tror. (Den med Beverly i barndomshjemmet var den beste).

«It: Chapter Two» vil, i likhet med forgjengeren, neppe oppfattes som skummel nok av eldre og mer blaserte skrekkconnaisseurer. Yngre kinogjengere vil trolig ha vanskeligere for å identifisere seg med den voksne Bill (James McAvoy, 40), enn med den unge (Jaeden Martell, 16).

Spesielt skuffende er «It: Chapter Two» ikke. Det er mye godt håndverk og finfint skuespill her, og fortellingen ligger tett opp til Kings roman (forfatteren gjør en liten gjesteopptreden, som for å gi sin velsignelse).

Om du elsket den forrige, kommer du trolig til å like denne. Men vil særlig mange ønske, eller orke, å se den mer enn én gang? Det er mer tvilsomt.