OVERBEVISER: Diane Kruger kanaliserer smerten og fortvilelsen over å miste noen plutselig og brått voldsomt overbevisende. FOTO: Gordon Timpen / Arthau
OVERBEVISER: Diane Kruger kanaliserer smerten og fortvilelsen over å miste noen plutselig og brått voldsomt overbevisende. FOTO: Gordon Timpen / Arthau

Filmanmeldelse «Ut av intet»: Stillheten etterpå

FILM

Fælt nært om å takle det aller verste helt på egenhånd.

Publisert: Oppdatert: 15.02.18 13:32

DRAMA/THRILLER

Tyskland, 12 år

Med:  Diane Kruger, Denis Moschitto, Johannes Krisch

Regi: Fatih Akin

En spikerbombe sprenges i den tyrkiskbebodde delen Hamburg. Katja Sekercis (Diane Kruger) kurdiske mann og deres felles sønn blir drept. Den påfølgende fortellingen kommer så nær på hennes sorg og fortvilelse at det er en pine: Hardt Hamburg-regn i den tidligste sorgperioden, dokumentert med flyktig kamera som legger seg tett oppi handlingen. Spesielt første og andre del - filmen er tydelig skilt i tre-  er både voldsom og varsomt intens film-og fortellerkuns. De innskutte klippene av bunnløst sorg og fortvilelse spilles ektefølt og medrivende, mens filmen endrer seg fra grusom tragedie via mørkt rettsdrama til hevnthriller.

Kruger fikk fortjent prisen for beste kvinnelige hovedrolle i Cannes. Hun burde fått den to ganger. I sin første film på tysk, spiller hun så overbevisende og nervepirrende nært at selv en skuffende konklusjon kan ødelegge. Denis Moschitto gjør også en stødig og rettferdighetssansende jobb som advokaten hennes. Blant annet har han en monolog så engasjert, ekte og god at han får applaus i rettssalen - og det er på nippet til at man har lyst til å klappe i kinosalen også.

I motsetning til «Mot Veggen» (2004), der Akin brukte bitene i Depeche Mode sin «I Feel You» for å styre deler av handlingen, er selve filmtittelen her fra Queens of The Stone Age (QOTSA)-låten «In the Fade». Bandleder Josh Homme er hyret inn som komponist. Det gir lydsporet et distinkt preg, men klarer ikke å trekke en som seer like sterkt inn i handlingen.

Den baserer seg på de såkalte «kebabdrapene» som rammet Tyskland tidlig på 2000-tallet, der ni menn med innvandrerbakgrunn ble myrdet, i rene henrettelser. Samtlige nøye utvalgte, blant godt integrerte og vellykkede selvstendige næringsdrivende med tyrkisk bakgrunn.  Grusomheter vi ikke må glemme.

Utfordringen er at de to første aktene er gode og velkomponerte. Siste del sklir over i et helt annet tempo. Der løsningen, i alle fall for undertegnede, først oppleves uventet. Så relativt innlysende, før den ender med å føles skuffende, forenklet og utilfredstillende. Selv om det har en slags poetisk skjønnhet over seg man altfor sjelden opplever. Synd, for de første delene sitter fremdeles smertelig i.

Her kan du lese mer om