PRAT, PRAT, PRAT: Juliette Binoche og Guilliame Cadet i «Mellom linjene». Foto: Arthaus

Filmanmeldelse «Mellom linjene»: Sex og sånt i skravleklassen

Utroskap uten konsekvenser. Formiddagsdrikking uten alkoholisme. Intellektuelle diskusjoner om krisen i den offentlige samtalen. «Mellom linjene» kunne ikke vært mer fransk.

DRAMAKOMEDIE

«Mellom linjene» («Doubles vies»)

Frankrike. Tillatt for alle. Regi: Olivier Assayas.

Med: Juliette Binoche, Guillaume Canet, Nora Hamzawi, Vincent Macaigne, Christa Théret.

VG:s terninger viser 5 prikker

Forlagssjefen Alain (Canet) ligger med den unge digitalredaktøren Laure (Théret), som egentlig foretrekker jenter.

Alains kone, skuespilleren Selena (Binoche), ligger med forfatteren Léonard (Macaigne), hvis siste roman Alain nylig har refusert.

Léonards kjæreste, Valérie (Hamzawi), jobber for en politiker som er redd for å bli avslørt for å oppsøke prostituerte.

Vi er – quelle surprise! – i Paris, nærmere bestemt i dennes kulturelle elite, der det drikkes og diskuteres fra morgen til kveld.

Kommer digitaliseringen til å ta kål på forlagsbransjen? (Det ser mørkt ut). Kan det virkelig stemme at TV er like bra som teater? («TV-serier får alltid så bra kritikk», stønner Selena, som selv spiller en «spesialist i krisehåndtering» i en slik).

FRANKRIKES KNAUSGÅRD: Vincent Macaigne i «Mellom linjene». Foto: Arthaus

Er virkelighetslitteratur og autofiksjon skikkelig litteratur? (Kanskje). Representerer blogger og sosiale medier – «en inkontinent utflod av ord» – skriftkulturens endelige oppløsning? (Tja). Eller er de et vitalt tilskudd? (Tja igjen). Hvem heller opp mer vin og øl? (Alle).

Etter at Woody Allen gikk i barndommen i pur panikk for et par-tre tiår siden, og i en tid da det å være en del av den kulturelle og/eller intellektuelle eliten er det verste man kan bli beskyldt for, er det selvsagt til Frankrike man må for å finne filmer der oppvakte, kultiverte mennesker sitter rundt og snakker med hverandre i timevis, ansikt til ansikt, kun avbrutt av ikke-ekteskapelige eskapader i sengehalmen.

Oliver Assayas’ erkefranske film tar, som du skjønner, opp i seg en rekke tidsaktuelle spørsmål.

Kommer litteraturen til å bli borte som følge av overgangen til e-bøker og lydbøker, eller er den en «konstant idé» som vil forbli grunnleggende uforandret, uavhengig av distribusjonsformen? Trenger man selvforelskede kritikere når man har algoritmer? Kan man stole på unge, tatoverte blondiner som aldri har sett en Bergman-film? Går alt til helvete? I så tilfelle: Når?

OG MER PRAT: Vincent Macaigne og Nora Hamzawi i «Mellom linjene». Foto: Arthaus

Om filmen har noen svar? Selvsagt ikke. Kanskje er det beste å bare lukke øynene og håpe at alt går over?

Det må sies: På avgjørende måter er «Mellom linjene» reaksjonær i sitt ønske å opprettholde status quo for enhver pris.

Men alle som liker å se folk sitte rundt og ha samtaler på film vil kose seg glugg med den. For noen herlige, selvopptatte sosemikler! Elegante Canet, evigattraktive Binoche (sukk!), den skjeggete slubberten Macaigne og – ikke minst – Hamzawi, som har et smil i munnviken som er både overbærende og skøyeraktig på én og samme tid.

Prendre plaisir til vårs.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder