Film: Craigs beste Bond
Det er bare å puste lettet ut før du igjen holder pusten i spenning: «Skyfall» er leken som «Casino Royale», men med flere mørke godbiter.
Det er lenge siden jeg har sett så mange gode elementer flettet så elegant sammen i en actionpakke som i «Skyfall».
James Bond har reist seg etter «Quantum of Solace» og er seriens beste med Daniel Craig så langt.
Vi starter i Istanbul, hvor en heftig jaktsekvens gjennom gater og over både hus- og togtak setter en deilig sitrende standard for filmen. Og den blir bedre.
Bond jakter en stjålet harddisk med hemmeligheter som garantert vil koste mange liv. Med så mye på spill er M villig til å gå over lik for å få reparert skaden, og det ser en stund ut som om hun går over 007 sitt. Samtidig er MI6 under politisk press for å få fram i lyset hva de egentlig driver med.
Ganske snart skjønner vi at «Skyfall» handler om noe mer. Noe trer fram fra skyggene i Ms fortid og truer både henne og flere nasjoners sikkerhet.
Det gir Judi Dench muligheten til å spille på et uvant glimt av sårhet i tillegg til det sedvanlige syrlig skarpe. Og bidrar til filmens noe uvante dybde.
Sjelden har vi sett James Bond så sårbar og «vanlig dødelig» som i denne filmen. Det er godt å se agenten svette og slite med bragder han pleier å gjøre i blinde. Og referansene til hans skrøpelighet uteblir selvfølgelig ikke.
Møtet mellom gamle hunder og nye triks er et tydelig uttalt tema filmen gjennom. Ikke minst i møtet mellom 007 og hans nye, unge Q i et kunstgalleri, der Q sammenligner Bond med et krigsskip som skal vrakes, og 007 kritiserer kollegaens kviser.
For en annen vellykket forening er den mellom en svært dyster undertone og bristende bobler av humor. Munnhuggeriet mellom M og Bond er som forventet, men i tillegg får vi en helt utsøkt skurk i Javier Bardems skikkelse.
At en Bond-skurk balanserer mellom genialitet og galskap er ikke noe nytt, men Bardems blonde Silva tilfører noe fengslende friskt. Om ikke annet, så definitivt i seksuell spenning. Litt mindre friskt er det at han som Bond-skurker flest har en tendens til å forklare seg i detalj til motstanderen. I det minste gjør han det med stil.
Regissør Sam Mendes har klart å sette sitt eget merke på filmen, samtidig som den har en klassisk Bond-følelse. For entusiaster må det være en salig opplevelse å se enkelte scener.
Fotograf Roger Deakins, en fast samarbeidspartner med Coen-brødrene, og som jobbet med Mendes på «Revolutionary Road», gjør «Skyfall» til en visuell lekker sak i både smale tyrkiske smug og på øde skotske sletter.
Film 23 i rekken er også den første Bond-filmen som har gjort meg alvorlig blank i øynene.
Bérénice Marlohe som Bond-babe får såpass liten spilletid at det er lite annet å si enn at hun utfyller funksjonen som vakker og nervøs staffasje. Naomie Harris som Eve viser mer kjemi med 007, av flere grunner.
Ser du «Skyfall» for damenes skyld, vil du bli skuffet. Men er du derimot interessert i 007 selv, har en Bond-film aldri vært mer tilfredsstillende.
INGVILL DYBFEST DAHL
