WESTERN-TARANTINO SLÅR TIL IGJEN: Kurt Russell og Samuel L. Jackson i «The Hateful Eight», Quentin Tarantinos siste film. Foto: , Foto: Norsk filmdistribusjon

Filmanmeldelse: Heftig helaftens hønsegryte

«Hateful Eight»

Tarantino tar strupetak – og holder det i tre timer.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

5 av 6

Denne filmen skulle egentlig ikke sett dagens lys. Etter at manuset ble lekket på nett av utro tjenere i 2014, trakk Tarantino hele filmen – i fullt sinne. Heldigvis ser det ut til at den hissige filmnerden har kompromisset likevel. Konflikten har ihvertfall fått det aller beste ut av den gamle mester. «The Hateful Eight» er en fullstendig kompromissløs totalopplevelse, og enda en hyllest til kinoformatet – sløyf planene om å se denne på PC-en med en eneste gang. Det skjønner du straks du hører de første tonene fra Ennio Morricones spesialkomponerte lydspor; majestetisk og illevarslende stort.

Vi befinner oss midt i en vanvittig Wyoming-snøstorm noen år etter borgerkrigen. Paranoiaen råder, og åtte på hver sin måte lugubre karakterer søker tilflukt i en jernvarehandel på vei mot Red Rock.

Dusørjegere, eks-soldater, kommende sheriffer, bødler og generaler. Men det er ikke sikkert alle er den de sier de er – og mer trenger du ikke vite. Tarantino er en trygg los, han vet når hønsegryta skal koke og han vet nå hvilket krydder skal oppi. Ja, for det spises og snakkes om det, også i «The Hateful Eight». Ingen skriver filmdialog så karikert og likevel så effektiv som ham.

HØYLYTTE FOLK: Kurt Russell, Jennifer Jason Leigh og Bruce Dern er noen av typene vi møter inne på jernvarehandeln Minnie's Haberdashery. Foto: Norsk Filmdistribusjon ,

Dette er i høyeste grad «film-film», som på ingen måte forsøker å gjengi virkeligheten. Godteri for skuespillere selvsagt, og igjen er det Samuel L. Jackson som får lov til å leke seg mest. Skal man trekke for noe er det kanskje at karakteren hans denne ganger er en litt for nær slektning av Jules i «Pulp Fiction». Tarantinos gladvold er diskutert opp og ned av stolper siden 1992. Tegneserie-ekstremt på en måte som skaper distanse og ikke sjeldent latter, men filmen hadde klart seg fint med 10-15 prosent mindre.

Det er ikke ok å se bort fra lerretet under en Tarantino-film vel? «. Filmen er delt opp i kapitler som vi har sett før, men han utfordrer også seg selv og introduserer en fortellerstemme til å lede oss inn i kapitlet som følger etter en 12 minutters pause, «intermission». Det er med i 70millimeter-versjonen som ganske så eksklusivt vises i Oslo etter at Tarantino personlig har godkjent både sal og utstyr – de som har sjansen bør se denne versjonen. I det man tror filmen nærmer seg en løsning kaster Tarantino kortstokken opp i lufta. Han hiver rundt på etablerte strukturer og tidsperspektiv på en selvsikker måte jeg ikke kan huske å ha sett siden «Pulp Fiction». En noe antiklimatisk løsning på det hele hindrer at sekseren tas fram, men med «The Hateful Eight» har Tarantino begått sin mest inspirerte film siden «Jackie Brown».

ØYSTEIN DAVID JOHANSEN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder