ALT OM MIN FAR: Peter Simonischek i «Min pappa Toni Erdmann». FOTO: ARTHAUS.

Filmanmeldelse «Min pappa Toni Erdmann»: Sin fars latter

En vel omstendelig oppfordring om å leve i nuet.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

DRAMAKOMEDIE

«Min pappa Toni Erdmann» («Toni Erdmann»)

Tyskland. 12 år. Regi: Maren Ade.

Med: Peter Simonischek, Sandra Hüller, Michael Wittenborn.

VG:s terninger viser 4 prikker

Winfried Conradi (Simonischek) er en musikklærer, upretensiøs og småtomsete, med en datter som tilsynelatende er falt langt fra stammen.

Hun, Ines, jobber i Bucuresti, som konsulent i oljebransjen, i en verden full av streitinger, møter, teambuilding, tekstmeldinger og irriterende næringslivsterminologi (avarter av ordet «effektivisering», muligens iblandet ett og annet «purpose», «why» og «storydoing»).

Hun driver med noe så sjeleødeleggende som å forberede outsourcingsprosesser, og fordi hun er kvinne hender det fremdeles at hun må lide ydmykelsen det er å bli sendt ut som shoppingkonsulent for forretningskompanjongenes troféhustruer.

Hun lever neppe livet hun ønsket seg. Men det blir enda verre da pappa kommer på uannonsert besøk. Han trenger et prosjekt i livet etter at hunden Willi tok kvelden, og finner ikke noe bedre enn å forsøke å gjenopplive forholdet til datteren. De er blitt smertefullt fremmede for hverandre.

Med seg til Romania har han et lite annet enn et gebiss og en elendig parykk. Sammen får disse to billige festeffektene ham til å se ut som Peter Sellers som parodierer Klaus Kinski.

Les også: Tysk prateferie

Han kaller seg Toni Erdmann, og henger seg på datterens liv som en nisse på lasset. Lar ingen sjanser til å sette henne i forlegenhet gå fra seg. Han stiller henne spørsmålet hun har gruet seg til å svare på, men visste at måtte komme: «Men er du egentlig lykkelig her?».

RENT BORD PÅ EUROPEAN FILM AWARDS: Regissør Maren Ade. FOTO: ARTHAUS.

«Min pappa Toni Erdmann»s kritikk av livene våre under den moderne kapitalismen, eller globalismen for å bruke et av 2016s store skjellsord, er ikke overvettes original. Ines, som med årene er blitt en streber, uforstående til farens mangel på ambisjoner utover det å leve livet og ha det litt gøy, må selvsagt bli minnet på noe hun har glemt, og gradvis våkne til live igjen. (Det tar tid – filmen er nesten tre timer lang).

Men om det filosofiske og ideologiske innholdet er relativt banalt, og filmen på dette feltet henfaller til det studentikost selvtilfredse, betyr ikke dét at den ikke har mer enn et snev av sannhet i seg. Eller at den ikke er full av minneverdige enkeltscener. Ingen mer så enn tidenes beste filmfremføring av Whitney Houstons «The Greatest Love Of All».

Filmen kalles en komedie, kanskje med tanke på dem som mener at begrepet «tysk komedie» er et oksymoron – og dermed gøyalt i seg selv. Den er i hvert fall en veldig melankolsk sådan, som bruker lang tid før den tør bli absurd. Først i den siste av sine tre timer fininnstiller den seg på et henimot febrilt klimaks. Tredjeakten er vel verdt å vente på.

«Min pappa Toni Erdmann» er Tysklands Oscar-kandidat, og fortjente de fem prisene den vant under European Film Awards nylig (det var skammelig nok første gang en kvinnelig regissør vant for beste film). Filmen er for udisiplinert til å kunne kalles plettfri. Den er likevel noe av det lureste du kan se på kino akkurat nå.

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder