DANSER PÅ BYENS TAK: Emma Stone og Ryan Gosling i «La La LAnd». FOTO: Nordisk Film Distribusjon AS

Filmanmeldelse «La La Land»: En triumf

Det er en god del å utsette på Damien Chazelles
Oscar-nominasjonsgrossist av en filmmusikal. Men blås i det – denne må du se.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

MUSIKAL/DRAMA

«La La Land»

USA. Tillatt for alle. Regi: Damien Chazelle.

Med: Emma Stone, Ryan Gosling.

VG:s terninger viser 6 prikker

Den provoserende unge Damien Chazelles (32) musikal for lerretet har et par problemer.

(At den er ny, snarere enn en filmatisert scenetraver – eller verre: en såkalt «jukeboxmusikal» bygget på gamle, velprøvde slagere – er ikke én av dem).

De er, gradert etter alvorlighetsgrad:

1. Ryan Gosling og Emma Stone kan ikke synge. Ikke slik å forstå at de låter falskt, eller at de på annet vis er vonde å høre på. Så galt er det ikke. Men de mangler begge vokal karisma, dette som skiller en sanger fra deg og meg.

2. Ryan Gosling og Emma Stone er ikke så gode til å danse heller. Koreografene har gitt dem overkommelige oppgaver, som de løser greit. Men vi snakker ikke Fred Astaire eller Ginger Rogers her. Ikke Cyd Charisse eller Gene Kelly heller. Målt mot forne tiders musikalstjerner, mennesker som var dansere først, og skuespillere dernest, faller Gosling og Stone gjennom. Det er ikke så rart. Det er likevel litt synd.

Les også: Gosling-musikal seiler opp som Oscar-favoritt

3. Ryan Goslings karakter får mange anledninger til å greie ut om drømmen han har om å bli seriøs musiker. Emma Stones Mia derimot, bli avspist med en generisk drøm om å bli fetert skuespiller i Hollywood. En intellektuelt sett litt smålåten ambisjon, som Chazelle forsøker å pusse på ved å i tillegg gjøre henne til en dramatiker in spe. Det eventuelle talentet hennes på dette feltet får vi imidlertid vite null og niks om. Regissøren er opptatt av å degge med Sebastians romantiske jazzdrøm. Den vel så interessante Mia-karakteren lider under det.

4. Melodiene i filmen er ikke fryktelig gode. Funksjonelle, ikke ille, men vil noen av dem bli vaskeekte klassikere med et liv utenfor filmen? Jeg tviler. Det spruter ikke konfetti av dem.

5. Filmens syn på musikk, spesifikt jazz, er regressivt, sett gjennom rosenrøde retrobriller. Goslings jazzpianist er militant i sitt syn på at alt var bedre og mer «ekte» før. For ham er det Bill Evans og Thelonious Monk og deretter ingenting (i en festscene er han nødt til å spille «Take On Me» som del av et åttitallscoverband: Ingen ydmykelse kunne vært verre). Han er en jazzmannklisjé. Det eneste han mangler er et heroinproblem.

6. Filmen kunne med fordel hatt flere sang- og dansenumre.

Det var de viktigste innsigelsene.

KINOMAGI: Ryan Gosling og Emma Stone på kino. Dit bør du gå også. FOTO: Nordisk Film Distribusjon AS

Så kan man spørre: Hvordan kan det da ha seg at denne anmelder likevel elsket «La La Land» så innmari hardt?

Det naturlige svaret er at den helt uten å ty til ironi lykkes i å minne oss om hvorfor det en gang var mulig å elske eskapistisk amerikansk underholdningsfilm der skuespillerne bryter ut i sang og dans. Som påminnelse om magien det er mulig å skape i en kinosal, og primært bare der, kommer «La La Land» nøyaktig i det øyeblikket vi trengte den mest.

Les også: «La La Land» fikk fem BAFTA-priser

Den ville neppe ha fungert uten de to massivt sjarmerende hovedrolleinnehaverne. Begge ser fabelaktige ut, ikke minst i blått. Chazelles glidende, sirklende kameraføringer omkranser dem mykt og kjærlig. Lyssettingen er som en tredje hovedrolle.

Regissørens art deco-blikk på Los Angeles fanger en mer elegant verden, den samme høynede virkeligheten av dydig romantikk som de gamle musikalklassikerne lokket oss med. Alle hjerter svulmer når Mia løper fra den kjedelige streitingkjekkasen hun er sammen med for å henge med drømmeren Sebastian i stedet. Når de to danser en vektløs dans i observatoriet i GriffithPark senere, svulmer de til bristepunktet.

«La La Land» er dels en hyllest til en bransje – den amerikanske filmindustrien – som vel aldri har vært mindre respektert enn akkurat nå (selv TV blir jo tatt mer alvorlig enn ny film, ofte med rette).

Les også: Mellom «godtatt» og «genialt»

Men – og en aldri så liten spoiler-advarsel her: Det som hever «La La Land» til noe mye mer enn en lekker pastisj er den både moderne og melankolske åren som renner gjennom den.

Drømmene og ambisjonene, viser det seg, fører ikke bare folk sammen. Drømmene kan rive dem fra hverandre også. Mia og Seb gjør vel så mye for hverandres karrierer som de gjør for kjærligheten de har. Ingen kan ikke få begge deler, synes Chazelle å mene.

Så hvor ligger den største lykken? I å realisere seg selv i arbeidslivet eller å finne mening i parforholdet?

De siste 10-15 minuttene, som jeg ikke skal si så mye om, er en triumf. Det kan være den mest bevegende og virtuose sekvensen jeg har sett i en amerikansk underholdningsfilm siden den ikke helt ulike livsløps-minifilmen som introduserer «Se opp» (2009).

Bør man gi en så uperfekt film som «La La Land» den høyeste mulige terningkastanerkjennelse? Kanskje ikke.

Men søren heller. Det er julaften bare én gang om året. Knapt det, nå for tiden.

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder