Filmanmeldelse «Get Out»: Rasende smart

Komikeren Jordan Peeles horrofilmdebut er briljant original.

SATIRE/THRILLER

«Get Out»

USA. 15 år. Regi: Jordan Peele.

Med: Daniel Kaluuya, Allison Williams, Bradley Whitford, Catherine Keener.

Jordan Peeles (til daglig den ene halvdelen av komikerduoen Key & Peele) sjangermiksende satire om amerikanske raserelasjoner kunne knapt kommet på et mer betimelig tidspunkt.

Én ting er «black lives matter». En annen er at Obama-æraen er over (og drømmen om «post-rasesamfunnet» med den?), og at en ny – helt ny – er i gang. Filmens amerikanske premiere var dessuten godt timet til sin egen bransjes største fesjå, Oscar-utdelingen, som i tiltagende grad er blitt en arena for diskusjoner rundt det å være svart i Amerika, og dermed også i Hollywood.

Det kommer til å bli skrevet kronikker om «Get Out» i lang, lang tid. Jeg tipper at den blir stående som et større kulturelt referansepunkt enn filmen som vant årets statuett for beste film: «Moonlight».

Er den så god, altså? Langt på vei. Det er en briljant utklekket film.

Chris (Kaluuya) og hans hvite kjæreste Rose (Williams) skal besøke foreldrene hennes på landet. De vet ennå ikke at Chris er svart. Det gjør ikke noe, forsikrer Rose. Foreldrene er hippe liberalere som ville ha stemt på Obama tre ganger på rappen om de bare hadde kunnet.

Les også: Amber Heard saksøker produsent for nakenscene

Det går strykende sånn innledningsvis. Mor Missy (Keener) og far Dean (Whitford) – hun er psykiater og driver med hypnoseterapi, han er nevrokirurg – bor i et hjem fylt til randen av «stuff white people like»-stæsj, men faller nærmest over hverandre i klønete iver etter å få Chris til å føle seg velkommen.

Men det er noe som skurrer. Noe med måten Dean snakker om dyr på. Noe med hvordan den alkoholiserte sønnen i huset, Jeffrey, omtaler Deans fysiske styrke. Og er det ikke underlig at den svært så moderne familien holder seg med svart hjelp, i form av en gartner og en husholderske? Disse er merkelig uttrykksløse, som var de «Stepford Wives»-roboter som ikke har fått med seg de siste 50 årenes samfunnsutvikling.

Ytterligere en slik svart «robot» i gammelmannsklær dukker opp da familien steller i stand en hagefest. Da Dean, som er fotograf, tar et bilde av ham med mobiltelefonen, får blitzen ham til å miste fatningen. Han får et anfall. «Get out!», befaler han Dean.

Peele, som langfilmdebuterer, mikser en svimlende mengde ingredienser ned i den boblende gryten sin. «Get Out» er nominelt en horrorfilm. Som sådan låner den både fra slashersjangeren og den psykologiske thrilleren («Rosemary’s Baby»).

Samtidig er filmen en nattsvart satire, en sadistisk farse, tilsynelatende håpløs, og i perioder også en nesten «ren» komedie (også hvite mennesker synes det er kleint å møte foreldrene til kjæresten, og Lil Rel Howery gjør en strålende innsats som Chris' venn Rod).

Les også: Benedict Cumberbatch har blitt tobarnsfar

Men alt dreier seg om raseproblematikken, og Peele har ingen planer om å skjule det. Svetten til den svarte mannen som blir nervøs når det er for mange hvite i rommet, pipler frem i hver eneste scene. Å være svart i USA, sier filmen, er å være omgitt av fiender. De som utgir seg for å være dine venner, er også dine fiender – og de vet det ikke en gang selv. Du er alene uten noen å kunne stole på. Som i en horrorfilm.

«Get Out» er stappet med fiffige, bitre vitser, både verbale og visuelle (det er ikke tilfeldig at Chris på et tidspunkt redder seg selv ved å plukke bomull). Jo mer man vet om amerikansk raseproblematikk, jo mer vil man verdsette den sinnrike jobben Peele, både som manusforfatter og overrumplende sikker filmstilist, har begått.

Det er en av de sinteste, mest hardtslående filmene om rasisme som noensinne er blitt laget. Og etter alt å dømme den mest originale.