ALVORLIG PÅ RØD LØPER: Thom Yorke og kjæresten Dajana Roncione på plass i Venezia til premieren på skrekkfilmen «Suspiria».
ALVORLIG PÅ RØD LØPER: Thom Yorke og kjæresten Dajana Roncione på plass i Venezia til premieren på skrekkfilmen «Suspiria». Foto: FILIPPO MONTEFORTE / AFP

Thom Yorke til VG: – Jeg var en sint jævel

FILM

VENEZIA (VG) Thom Yorke trives langt bedre som rockestjerne på snart femti enn da han var i 20-årene. Når spørsmålet kom om å lage musikk til tidenes mest melankolske skrekkfilm var han ikke vond å be.

Publisert: Oppdatert: 05.09.18 15:17

VG møter den snart femtiårige Radiohead-sjefen i filmbyen Venezia, hvor han er med på lanseringen av skrekkfilmen «Suspiria», som han har laget filmmusikken til. Med «manbun», skinnjakke og designerjeans, og med sin 16 år yngre kjæreste Dajana Roncione plassert i den andre enden av rommet tar han imot oss på luksushotellet Exelsior.

30 år etter han dannet Radiohead er de blitt et av verdens største nålevende rockeband. Han fleiper med å stadig bli minnet på at han snart fyller femti, og blir ikke støtt når han blir spurt om han noen gang har tenkt «jeg kan ikke være i et rockeband som femtiåring»

– Vel, jeg liker det langt bedre nå enn i 20-årene. Da var jeg aldri komfortabel med hvordan ting fungerte. Jeg var en sint jævel, og opponerte mot alt. Hele tiden. Da blir livet ganske vanskelig.

– Hva var du sint på?

– Jeg var en sykelig perfeksjonist. Og klarte ikke gi slipp i noen situasjoner, ikke engang på scenen. Etter hvert forstår du jo at hele poenget med å spille live er å slippe seg løs. Sånn var jeg. Helt besatt og fiksert på hvordan ting skulle være. Etter hvert som jeg fant roen med hva jeg ville gjøre i livet mitt har jeg forstått at det gøyale er selve prosessen fram mot noe.

Yorke har imidlertid ikke unngått å rase i voksen alder heller, og er kjent som en krass kritiker av strømmetjenestene. Han omtalte Spotify som den «siste desperate fjert fra en døende kropp» i 2013.

Les også: DN: Tidal manipulerte lyttertall med falske avspillinger

I fjor kom DNs avsløringer om fiksing med tall og falske avspillinger på strømmetjenesten Tidal. VG spør om han lar seg overraske av slikt.

– Vel, da vi kom med vår tirade mot strømmetjenestene var det ikke bare det som var problemet. Det var selve måten plateselskapene har bundet opp kontraktene sine: Etablerte musikere har overhodet ingen mulighet for å ettergå pengene de får fra strømmetjeneste. Samme er det med filmbransjen:

– Alt går inn i en boks, du vet ikke hva som er inne i boksen, og du blir gitt et tilfeldig tall: Her, dette tjente du, ok? Sånn trenger det faktisk ikke være. Strømmetjenestene kan våkne opp i morgen og avlegge regnskap direkte til artisten. Men det skjer ikke. Det kan endres i morgen og når det skjer, vil folk slutte å protestere, sier Yorke.

Han trekker stadig veksler til filmbransjen, og foreslår en enkel løsning: Filmskaperen får så og så mye hver gang filmen blir vist.

– Så enkelt er det faktisk. Så hvorfor har vi dette svarte boks-dritet i midten?

Tidal har benektet påstandene i avsløringene fra Dagens Næringsliv.

Nå har han altså laget lydsporet til en hel film. «Suspiria» er en nytolkning av Dario Argentos klassiker fra 1977. Filmmusikken fra originalen har like sterk klassikerstatus, laget av det italienske progbandet Goblin.

– Det åpenbare spørsmålet er selvsagt: Hvorfor i helvete vil du gjøre det? Filmen er så tydelig av sin tid, som en utvidet musikkvideo. Og lydsporet er så intenst.

Han ble forsikret om at han ikke trengte å referere til originalen overhodet, og filmen har også endt opp mer som en nytolkning enn som en nyinnspilling.

– Konseptet i fortellingen var jeg veldig interessert i. Magi, heksekraft, dans og kvinnelig energi. Alle de tingene sammen, ja det er jo fett.

Handlingen er satt til et delt Berlin i 1977. En ung amerikansk jente blir del av et danseakademi, som skjuler rimelig mørke hemmeligheter. En mørk og svært blodig og gørrete film. Det var imidlertid ikke gørr som var nøkkelordet for å få med Thom Yorke på laget.

– Regissøren (Luca Guadagnino) sa til meg: Vi skal lage den mest melankolske skrekkfilmen noensinne! Interessant tenkte jeg, melankoli kan jeg jo. Jeg er spesialist på melankoli, sier han og fleiper med sitt og bandets eget rykte.

Bandkollega Jonny Greenwood har allerede lang erfaring som filmmusikk-komponist. Han har laget en rekke filmer sammen med Oscar-nominerte Paul Thomas Anderson. Greenwood lærte ham å tenke abstrakt i stedet for å fokusere på bildene når han gikk i gang med å lage filmmusikk.

– Det hjalp meg veldig. Men for det meste kødder han bare med meg. Det er sånn vi gjør det. «Åssen går det, har du fått stemt pianoet ditt ennå», sier han og imiterer bandkompisen siden 1985.

– Den første låten i filmen kunne vært en Radiohead-sang?

– Ja, bortsett fra at det er en vals, og det ville aldri blitt godkjent av Jonny. Haha. «Det er en jævla vals!»

Filmmusikken til «Suspiria» skal gis ut som dobbeltalbum, hvor mye som ikke er med i filmen også blir med. Selv om det har tatt lang tid før Yorke debuterer med filmmusikk har tilbudene vært der tidligere. Han avslører nemlig at han ble spurt om å lage filmmusikken til «Fight Club» fra 1999, som har blitt en moderne klassiker.

– Hvorfor i all verden takke nei til noe sånt?

– Fordi jeg var helt «fucked»! Jeg kunne ikke gjøre noen ting, i hvert fall ikke et soundtrack. Jeg kjenner Edward Norton ganske godt (hovedrolleinnehaver i «Fight Club»), han erter meg hver gang jeg treffer han. Jeg kunne ikke gjort det, og det som Dust Brothers fikk til var perfekt for den filmen uansett.