Filmanmeldelse «Ad Astra»: Zzzience fiction

Mennesket er seg selv likt, dessverre. Også i verdensrommet.

DRAMA/SCIENCE FICTION

«Ad Astra»

USA. Regi: James Gray.

Med: Brad Pitt, Tommy Lee Jones, Ruth Negga, Liv Tyler.

Nær fremtid, og mennesket er i full gang med å kolonisere verdensrommet. Major Roy McBride (Pitt) er astronaut som sin far før ham, med mange av de samme personlighetstrekkene:

Han er behersket på grensen til kald (hvilepulsen er aldri over 80), og dedikert til jobben slik bare grunnleggende ensomme mennesker kan være. Den går foran alt, ikke minst eks-kona Eve (Tyler).

Far McBride, Clifford (Lee Jones), la ut på den første bemannede ekspedisjonen til Neptun for 29 år siden, og har vært savnet, antatt død, i 16 av disse. Etter at en serie elektriske stormer ryster solsystemet, begynner de amerikanske myndighetene å mistenke at Clifford kanskje er i live der ute. Og at han kan ha noe med disse truslene fra det ytre rom å gjøre.

Hvem som sendes ut for å søke kontakt med ham? Sønnen, selvsagt, som må nedkjempe mang en fare på sin vei, inkludert månepirater, et forlatt norsk forskningsfartøy, Vesta, og – ikke minst – seg selv og sitt eget kjøtt og blod.

Det er fint at regissør Gray – mest kjent for en serie maskuline dramaer med et visst «indie»-preg (alltid gode, aldri briljante) – har vektlagt det visuelle (hatten av for filmfotografen Hoyte Van Hoytema).

For det som er ment å være de sentrale spørsmålene her – far/sønn-forholdet, verdien av ambisjon, menns forpliktelser kontra deres besettelser, den store eksistensielle ensomheten, inkludert spørsmålet: hva om det ikke er noe der ute i det hele tatt? – synes denne anmelder at han i grunnen ikke har så mye interessant å si om.

Roy McBrides ekspedisjon har preg av å være en slags futuristisk Joseph Conrad-reise til mørkets hjerte, avdeling verdensrommet. Problemet er bare at det emosjonelle innholdet sliter med å gripe tak i en. «Ad Astra» er en film der tilsynelatende alle mennesker er avsondrede fra hverandre – som romstasjoner. Men smerten og sorgen de føler, setter liksom ingen spor. Den føles vektløs.

Det er seigt, pretensiøst, overtydelig og ikke overvettes originalt. Det er ingen mangel på dramaer om «fedrenes synder» og mennesker som sliter med å nå hverandre. Mange av dem er langt bedre enn dette.

Brad Pitt, som nesten alltid er bedre jo mindre han foretar seg, er OK i rollen som sin fars sønn, den lukkede, ulykkelige Roy. Lee Jones får liten tid å briske seg, Liv Tyler, med et ansikt som ser ut som om det er permanent på gråten, kastes fullstendig bort. Hun er bare et fjes på en futuristisk iPad, en engleaktig påminnelse om Roys fallitt som følende menneske.

Hva finnes der ute – og hva betyr det for det som finnes inni oss mennesker? Det er kommet en rekke utmerkede filmer om romfart og astronauter i senere år: «Moon» (Duncan Jones, 2009), «Gravity» (Alfonso Cuarón, 2013), «Interstellar» (Christopher Nolan, 2014) og «First Man» (Damien Chazelle, 2018) for å nevne bare noen.

«Ad Astra» er et visuelt flott, men dessverre ikke der oppe med dem.