EN KONGE ER OSS FØDT: Simba i «Løvenes konge». Foto: The Walt Disney Company

Filmanmeldelse «Løvenes konge»: Ned som en skinnfell

Teknologien er sikkert «innovativ». Men ikke mange barn går på kino for å forgape seg i teknologi.

EVENTYR/FAMILIEFILM

«Løvenes konge» («The Lion King»)

USA. 9 år. Regi: Jon Favreau.

Engelske stemmer: Donald Glover, Beyoncé, Chiwetel Ejiofor, James Earl Jones

Norske stemmer: Nils Ole Oftebro, Espen Grjotheim, Heidi Ruud Ellingsen, Raymond Sereba, Håvard Bakke

VG:s terninger viser 3 prikker

«Løvenes konge» blir lansert som Disney-konsernets tredje «live action»-nyinnspilling i 2019. Dette til tross for at den har fint lite med «live action» å gjøre. Det er jo ikke mennesker som opptrer i filmen. Det er dyr. Slike kan, enn så lenge, ikke spille skuespill. (Disney jobber sikkert med saken).

De vi ser, er ikke levende dyr, men fotorealistiske datagrafikk-bilder som er pimpet opp etter alle kunstens regler, med VR-teknologi og gudvethva.

Visst er det et aldri så lite «kick» å se dyr – vortesvin, fugler, hyener, surikater og fremfor alt løver – «snakke» som mennesker, mens de oppfører seg, realistisk, som dyr.

les også

Krever at Disney gir fra seg «Hakuna Matata»-rettigheter

Men tro meg. Nyhetens interesse avtar raskere enn man ville tro og skulle ønske. Etter ti minutter med milde «wow!» i kinosalen er det andre ting enn «innovasjonen» som må besørge underholdningen. Og da kommer «Løvenes konge» til kort.

Poenget ved Disneys nytolkninger av seg selv er å tjene penger på at fantasiløse foreldre – som så den håndtegnede animasjonsutgaven av «Løvenes konge» da den rundet av det som gjerne kalles Disneys «andre gullalder» i 1994 – skal bli fristet til å ta med seg poden og podinnen på kino. For å se noe de selv hadde et forhold til da de var små.

Selve ideen – å gi folk det de vil at de vil ha, og kun det – er slapp, og det motsatte av kreativ. Slik føles da også «Løvenes konge», der den i lange sekvenser ruller av gårde som en scene-for-scene blåkopi av originalforelegget, bare med «realistiske» dyr i «hovedrollene».

Historien er selvsagt helt den samme: Om løveprinsen Simba, sønn av Mufasa, som vokser opp i utlendighet og i den tro at han forvoldte sin egen fars død, mens alt egentlig bare er den onde onkelen Scars skyld.

Kort sagt: «Hamlet» på savannen.

De kunstige – antar jeg? – landskapene ser tidvis fantastiske ut, knallskarpe og digitalt detaljerte, som tatt rett ut av David Attenboroughs «Planet Earth». De er forbløffende å se på – en stund.

les også

Her er nye Simba i «Løvenes konge»

Men et av de store problemene med nye «Løvenes konge» er at Disney med denne hyperrealistiske stilen vender ryggen til en av sine egne store gaver til verden: Disse dyreansiktene har jo ikke mimikk!

Tegnede dyr med menneskelig mimikk i ansiktene – store, sjokkerte øye, sarkastiske eller triste øyenbryn, smilende munner – har vært et av Disneys store salgspunkter. Her, i et forsøk på å være mest mulig «naturtro», er ansiktene merkelig uttrykksløse, og således mindre bedårende.

«SKJER ’A, PÅSAN?»: Simba og Zazu (til venstre) i «Løvenes konge». Foto: The Walt Disney Company

Et annet problem er at filmen – til tross for at det ikke er noen nye elementer i den, en og annen verbal vits unntatt – er to timer lang, 30 minutter lenger enn den snart 25 år gamle originalen. Den føles sendrektig og, etter en stund, direkte seig. Det er som om regissør Favreau (som i 2016 tok for seg «Jungelboken» også) tror at teknologien er tilstrekkelig til å holde oss i ånde.

les også

Beyoncé snakker ut om hastekeisersnitt og tvillinger på intensiven

Slik er det ikke. Alle som har sett «Avatar» (2009) vet at ny filmteknologi bare kan ta deg så langt. Du må kunne fortelle en medrivende historie også.

«Løvenes konge» vil glede barn, spesielt barn med en fascinasjon for dyreriket, ganske lenge, og alle andre nokså kortvarig. Folk som går på kino for å bli fortalt historier de ikke har sett eller hørt før, kan selvsagt bare holde seg unna.

Det er en del «spennende håndverk» å spore, noe annet skulle strengt tatt bare mangle. «Løvenes konge» er svakere enn den personlige «Dumbo» og bedre enn den sjelløse, hule «Aladdin».

Men den er ikke på noe vis «magisk». Og det er og blir uinspirerende at Disney ikke lenger ønsker å fortelle oss nye historier, men setter alle kluter inn på å selge oss de gamle én gang til i stedet.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder