RESERVEMØDRE: Julie Walter (til venstre) og Christine Baranski (høyre) trøster Amanda Seyfried (midten) i «Mamma Mia! Here We Go Again».
RESERVEMØDRE: Julie Walter (til venstre) og Christine Baranski (høyre) trøster Amanda Seyfried (midten) i «Mamma Mia! Here We Go Again». Foto: Jonathan Prime / United International Pictures

Filmanmeldelse «Mamma Mia! Here We Go Again»: Det svenske Syden

FILM

«Camp» som en speiderleir, mer «cheesy» enn en Jarlsberg-fabrikk. Ganske artig lell.

Publisert: Oppdatert: 19.07.18 09:22

MUSIKAL/KOMEDIE

«Mamma Mia! Here We Go Again»

USA. Tillatt for alle. Regi: Ol Parker.

Med: Amanda Seyfried, Pierce Brosnan, Colin Firth, Lily James m.fl.

Når man har mulighet til å kalle en film «Mamma Mia! Here We Go Again», er det klart det må bli en oppfølger. Da får det ikke hjelpe at den forrige filmens store overraskelse, Meryl Streep, er alt for smart til å fullt ut gjenta sin rolle fra den gang (2008).

Streep, som Donna, dukker riktignok opp nå også, i en kort gjesteopptreden helt mot slutten. For å synge «My Love, My Life», og gi «Mamma Mia! Here We Go Again» en emosjonell kraft som det som har utspilt seg tidligere, på ingen måte har gjort seg fullt fortjent til.

Det er en scene designet for at du skal grine som et pisket skinn. Det vil mange gjøre. Jeg var ikke uberørt selv, om sant skal sies.

Halve «Mamma Mia! Here We Go Again» utspiller seg etter at Donna er gått bort. Datteren Sophie (Seyfried) og morens gamle flamme Sam (Brosnan) bor fortsatt på den greske øya, og førstnevnte går svanger i dobbelt forstand. Hun drømmer om å åpne et hotell, et monument over moren, på det stedet i verden der hun likte seg best.

Den andre halvdelen handler om Donna som ung jente i 1979, kullsyreholdig spilt av Lily James. Hun har akkurat gjort seg ferdig med skolegangen på Oxford (gjør klar «When I Kissed The Teacher»!) og skal ut og erobre den store verden.

Hun ender som kjent på den fiktive greske øya Kalokairi. Dette etter en periode med relativt utagerende oppførsel rundt Middelhavet, der hun har sex med tre gutter på det som føles som like mange dager (hei, det var 1970-tallet). Nærmere bestemt den unge Sam (Jeremy Irvine), den unge Bill (Josh Dylan) og den unge Harry (Hugh Skinner).

De er, som mange vil vite, mennene som spilles av Brosnan, Colin Firth og Stellan Skarsgård i voksen alder, og som alle kan være Sophies far.

«Mamma Mia! Here We Go Again» veksler mellom disse to tidsplanene. Forviklingene, slik de er, handler således om den unge Donnas kjærlighetskvaler og påfølgende graviditet i fortid, samt Sophies utfordringer med både hotellet og mannen Sky (Dominic Cooper) i nåtid.

Det er knapt noe å henge en film på. Det er da heller ikke nødvendig, all den tid dette er en film som henges på sangene til ABBA.

Musikkelskere vil fortvile i møte med skuespillernes relative radbrekkinger av disse (Brosnan holder klokelig nesten helt kjeft). Vi snakker tross alt om noen av pophistoriens mest gylne vokalprestasjoner her. Om savnet av Anni-Frid og Agnetha er like sårt som det er selvfølgelig, er det mer uforklarlig at de nye musikksporene er så stive og glansløse, uten originalinnspillingenes ekstremt velproduserte fylde.

Komikken er stort sett av slapstick-varianten: Folk som faller i sjøen og så videre. Julie Walters og Christine Baranski, som Donnas skolevenninner Rosie og Tanya, oppfører seg som fjerne slektninger av Edina og Patsy i «Absolutt fabelaktig», og serverer vittigheter med varierende grad av treffsikkerhet («be still my beating vagina!»).

Koreografien i dansenumrene er helt «sådär», og får en til å tenke på hva som kunne skjedd dersom denne filmen hadde blitt laget den gangen Hollywood virkelig kunne dette med musikaler, altså for 50–80 år siden. Slik det er, blir «Mamma Mia! Here We Go Again» mest av alt en slags sydenbuskis med sanginnslag – eller «The Best Exotic Marigold Hotel» (2011) med bedre musikk.

(Filmen preges en del av at de aller beste låtene ble brukt opp i den forrige filmen. Filmmakerne ser seg dermed nødt til å gjenta «Dancing Queen», for eksempel, og må ellers ty til sekunda B-sidemateriale à la «Andante, Andante». De norske oversettelsene av sangtekstene er også ganske krøkkete: «Du er parat for dans»!).

Cher, til forveksling lik Caitlyn Jenner nå, blir rullet ut mot slutten. Det er nesten bemerkelsesverdig i hvilken grad hun ikke klarer å stikke av med filmen, slik det var meningen at hun skulle, trass i en malmfull «Fernando». Prisen for mest karismatiske opptreden går i stedet til Andy Garcia, som en sydlandsk elsker med en smertefull fortid.

Tull og tynt tøys, dette her – i enda større grad enn forrige gang. Men det er godlynt, blidt tull og tøys, som mange vil kose seg glugg i hjel med. I særdeleshet alle som er, har vært eller har planer om å bli mamma.

Her kan du lese mer om