AV ALLE UVIKTIGE TING I VERDEN ...: Pave Frans (Jonathan Pryce, til venstre) og Pave Benedikt XVI (Anthony Hopkins) konser på det sentrale i «The Two Popes». Foto: Peter Mountain / Netflix

Filmanmeldelse «The Two Popes»: Pave-propaganda

Langt på vei en reklamefilm for Den katolske kirke. Men velspilt er den.

DRAMA

«The Two Popes»

USA/England/Italia/Argentina. 12 år. Regi: Fernando Meirelles.

Med: Anthony Hopkins, Jonathan Pryce.

VG:s terninger viser 4 prikker

Nok en av disse Netflix-produksjonene med Oscar-ambisjoner som settes opp på utvalgte kinoer i en kort periode, for å gjøre seg lekre for Akademiet.

«The Two Popes»’ fremste salgsargument er i så måte de to formidable skuespillerene som bekler hovedrollene: Anthony Hopkins – så fint å se ham i en ordentlig rolle, ikke bare som skurk i B-vare fra Hollywood – og den like utmerkede waliseren Jonathan Pryce.

La det være sagt med én gang: Det er en ikke ubetydelig nytelse å se disse to gamle løvene møte hverandre i lange og stort sett velskrevne og interessante dialogsekvenser (disse dominerer heldigvis filmen). Begge har teknikken inne, selvsagt, håndverket er upåklagelig, og dessuten dette udefinerbare «noe» som gjør enkelte skuespillere mer verdt å se på enn andre. Vi får kalle det «karisma».

DE KALTE HAM «NAZIPAVEN»: Anthony Hopkins som Benedikt XVI i «The Two Popes». Foto: Peter Mountain / Netflix

Filmen som sådan? God, underholdende – men grunn. Historien tar til da pave Johannes Paul II dør i 2005, og blir erstattet av den relativt upopulære tyskeren Benedikt XVI (født Joseph Ratzinger). En annen kardinal som har vært inne i bildet, er argentineren Jorge Bergoglio (senere pave Frans). Tilsynelatende Benedikts rake motsetning: Liberal, fleksibel, fan av ABBA, opptatt av å rydde opp i den katolske kirkens mildt sagt frynsete rekker.

«The Two Popes» handler om det usannsynlige vennskapet disse to motpolene imellom, som – om vi skal tro det vi ser og hører – var varmere enn man ante.

«POPE AND CIRCUMSTANCE»: Den katolske kirkes fester er kjent for å være asketiske og tilbakeholdne. Foto: Peter Mountain / Netflix

Filmen får en del ut av det snodige sirkuset som akkompagnerer utnevnelsen av en ny pave. Men den har også en sterk berøringsangst i møte med de store skandalene som har preget kirken i senere år. Det er ikke uten grunn at lyden skrus ned og fases ut når praten kommer inn på de nedrigste av dem, nemlig de utallige overgrepssakene.

«The Two Popes» bestreber seg i en viss grad på å gjøre rede for de beklagelige innslagene på de respektive pavenes CV-er. Benedikt var medlem i Hitler-Jugend på 1940-tallet, og ble av onde tunger kalt «nazi-paven». Pave Frans’ gjøren og laden under den såkalte «skitne krigen» i Argentina på 1970-tallet, burde etter mangt å dømme vært et mer ærerikt kapittel.

DEN SOM HVISKER, LYVER: Men paver kan da ikke lyve, vel? Kan de? Anthony Hopkins og Jonathan Pryce i «The Two Popes». Foto: Peter Mountain / Netflix

Men i overveiende grad er «The Two Popes» ren hagiografi. En hvitvasking av den katolske kirke – de gjør så godt de kan! – og en ublu hyllest til det i øyeblikket sittende regimet.

For pave Frans – Bergoglio altså, som tok over den lille hvite hatten i 2013, da Benedikt abdiserte – er litt av en fyr, skal vi tro regissør Meirelles. La gå at det var Benedikt som faktisk ga ut et album – det er ingen tvil om at det er Frans som er det store rock’n’roll-paven, liksom. Han liker pizza og Fanta og fotball. Han tar bussen (gjorde det i hvert fall før).

«GOOD POPE, BAD POPE»: Frans lærer Benedikt å spille boogie woogie-rock’n’roll-piano i «The Two Popes». Jonathan Pryce til venstre, Anthony Hopkins til høyre. Foto: Peter Mountain / Netflix

Benedikt? En dogmatisk, konservativ, trangrumpet tysker, livredd for menneskelig kontakt. Har ikke hørt om The Beatles. Naglet til tradisjonen. Frans? En spill levende latinamerikaner med tango i hoftene og kjærlighet i sitt hjerte til alle mennesker, homofile og fattige inkludert.

Det er en stereotyp fremstilling av menneskene, og et svart-hvitt portrett av en særdeles kompleks organisme – Den katolske kirke. «The Two Popes» målbærer en populistisk «nu går alt så meget bedre»-ønsketekning, og velger behendig å skyve alt det som virkelig er smertefullt, under teppet.

Men Hopkins og Pryce er som antydet verdt tiden alene.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder