FLOTT SAMSPILL: Unge Håkon Bøhmer og Atle Antonsen er et vennepar langt utenfor skjemaet i «Grand Hotel». Foto: EUFORIA FILM

Filmanmeldelse: «Grand Hotel»

Treffsikker patetisk stiløvelse

Atle Antonsen leverer en historisk patetisk mannerolle med frapperende presisjon.

Jon Selås
ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

DRAMA

«GRAND HOTEL»

Norge. Regi: Arild Fröhlich. Tillatt for alle.
Med: Atle Antonsen, Vera Vitali, Håkon Bøhmer, Gard Eidsvold, Arthur Berning, Tone Mostraum, Lars Jørgensen.

4 av 6

Det går lang tid inn i «Grand Hotel» før den viser sine sanne kvaliteter. Kanskje ikke før i ettertanken, etter man har forlatt kinosalen.

Det er nemlig gitt tilsynelatende ubegripelig stort rom for nesten ingenting. Og fiaskofrykten brer seg:

Axel Farstad (Antonsen) er en blakk og mega-pompøs drittsekk av en forhenværende - meget forhenværende! - suksessforfatter, som med skrumplever og skrivesperre forsøker å lukke seg inne i tårnsuiten i Grand Hotel i Oslo i et siste, desperat forsøk på å finne inspirasjonen til et nytt mesterverk.

Det får han ikke. Men han får et slags odde vennskap med unge Noah, 10-åring med tourette og ADHD, sønn av resepsjonsdamen Hannah.

En generell og diger advarsel, her: Man er vant til å le i møte med Antonsen. Glem det! Et par grassat nødvendige glis kommer, riktignok. Men ellers er hans Axel så patetisk, at det grenser til ondskap. Når han er skikkelig og ulekkert dritfull, blir han verre.

Men, altså: Antonsen holder ufattelig sikkert fast i sin rolle. Unge Håkon Bøhmer spiller meget levende og godt opp mot ham. Svenske Vera Vitali balanserer sin vanskelig rolle mellom omsorg, glede og livslyst med behersket hverdagsrealisme.

I det hele tatt: Castingen er simpelthen grundig og god. Hotellet er historiens fjerde hovedperson, med sin mangfoldighet, sin tradisjon, sine formelle regler og hemmelige rom. Regissør Arild Fröhlich er delvis oppvokst på et hotell; han kjenner sin arena ut og inn. Manus kunne lagt seg på en hel serie av klisjeer - men gjør det ikke; ikke sjelden går det adskillig dårligere enn forventet.

Vi har altså en film helt i motsatt hjørne av en action. Den utålmodige kinogjenger kan komme til å kjede vettet av seg!

De med mer sans for såkalt litterære filmkvaliteter, som kan vente på en hel film før de må gå, de som makter å sette pris på en ganske så gjennomført filmidé, kan se frem til en ettertenksom gledesstund.

JON SELÅS

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder