Filmanmeldelse «Ford v Ferrari»: Topp gear

For lenge siden, da amerikanske menn var menn.

ACTIONDRAMA

«Ford v Ferrari»

USA. 9 år. Regi: James Mangold.

Med: Matt Damon, Christian Bale, Caitriona Balfe, John Lucas, Tracy Letts.

Filmer som «Ford v Ferrari» pleide å være Hollywoods smør på brødet. Enkle, ikke-ambivalente heltehistorier om amerikanske individualister, som regel menn med firkantede kjever, som slåss mot systemet og overmakten, ofrer alt, og triumferer mot alle odds.

De kunne være boksere eller piloter, for eksempel. Eller racerførere.

I første halvdel av 1960-tallet slet Ford Motor Company med «imaget». Etterkrigsgenerasjonen ville ikke ha fedrenes biler. De drømte om Italia og Frankrike, James Bond og Sophia Loren. Henry Ford II (Letts) var lei av snørrhovne europeere generelt, og italienske Ferrari spesielt. Han ville vinne Le Mans-løpet, koste hva det koste ville.

For å nå målet leide han inn den tidligere føreren Carroll Shelby (Damon), som kom i tospann med briten Ken Miles (Bale). Oppdraget var enkelt: Bruk så mye penger dere vil. Vinn dritten.

Shelby var urokkelig i sin tro på at Miles burde sitte bak rattet i vidunderet de bygde: GT40. Her var de på kollisjonskurs med fettnakkene på Ford. Miles var for ukonvensjonell, mente de – en «beatnik». Våre to helter hadde med andre ord mer enn et race å vinne. De måtte kjempe mot sine egne også.

I lange strekk bærer «Ford v Ferrari» preg av å være sendt til 2019 fra en annen tid. Da tenker jeg ikke på 1960-tallet, da filmen utspiller seg, eller 1950-tallet, som «verdiene» i den holder fast ved. Filmen lukter snarere stramt av 1980-tallet, da filmer á la denne hadde sin virkelige gullalder. Da Rocky var synonymt med Sylvester Stallone, snarere enn A$AP Rocky.

Karakterene er grunne som fuglebad. Jordens salt-typer mot sleipe industrimagnater. Amerikanere (Miles var altså britisk, men fullt assimilert inn i den nye verden) mot oljete, suspekte europeere. Konene er hengivne. Sønnene drømmer om å bli akkurat som pappa når de blir voksne. «Mad Men»-scenografien er en estetisk nytelse.

Det er en type film vi sjelden ser på det store lerretet nå om dagen, om vi ser bort fra parodier á la «Talladega Nights» (også kjent som verdens beste film). Og det er bemerkelsesverdig at den uspektakulære, men solide James Mangold kan få noe så skjematisk og forutsigbart til å fly.

Men det får han. «Ford v Ferrari» er fabelaktig flott å se på, som sagt, og også genuint spennende. Dette til trass for at vi vet hvordan det må gå.

Racingsekvensene føles taktile og kinetiske – vi «er i bilen», for å ty til klisjeen. Damon og Bale gjør fine innsatser, om enn ikke så veldig mye mer (og selv om det paradoksalt nok føles uvant å høre sistnevnte snakke med britisk «cheeky chappie»-aksent nå).

«Ford v Ferrari» er ikke dyp. Den er ikke original. Det er ikke en slik film som vil, eller bør, motta priser (annet enn for det tekniske). Det der er, er «a good time» av den gamle skolen, perfekt for alle som følte at verden slik de kjente den raste sammen da Jeremy Clarkson fikk sparken i «Top Gear».

Ta med sixpack.