Filmanmeldelse «Aladdin»: Dårlig ånd

«Live action»-utgaven av animasjonsfilmen er i all hovedsak en animasjonsfilm, den også. En sjarmløs én.

EVENTYR/MUSIKAL

«Aladdin»

USA. 9 år. Regi: Guy Ritchie.

Med: Will Smith, Mena Massoud, Naomi Scott.

VG:s terninger viser 2 prikker

Diskusjonen om «hvorfor» Disney på død og liv må lage «live action»-utgaver av alle de gamle tegnefilmklassikerne sine, får vi ta en annen gang. «Hot take»: Disney liker å tjene penger!

Likeså den store samtalen om hvorvidt underholdningsmastodonten tråkker feil når de igjen skal lage film av et eventyr satt i Midtøsten og Asia. Forvent at amerikanere av alle slag kommer til å mene mye om dette på Twitter i dagene som kommer.

Her får det i første rekke handle om hvorvidt «Aladdin», «live action»-filmen, er en verdig nyinnspilling av den høyt elskede «Aladdin», animasjonsfilmen, fra 1992.

«OG SÅ MÅ DU SE LITT BEKYMRET OG LEI DEG UT»: Will Smith (til høyre) regisserer Mena Massoud i «Aladdin». Foto: Daniel Smith / Disney Enterprises, Inc.

Kort svar til den utålmodige leser: Nei, det er den ikke. (Dette hilsen meg, den eneste anmelderen i hele verden som hadde varme følelser for Disneys forrige «live action»-ifisering, «Dumbo»).

Praktisk informasjon: Selve historien er mer eller mindre nøyaktig den samme som i utgaven fra 1992. Sangene også – selv om et par som kan oppfattes som støtende i 2019, er tatt bort, og et par nye er kommet til. Deriblant et solonummer for prinsessen Sjasmin (Scott), den «Let It Go»-lignende kraftballaden «Speechless».

Nytt av året er forutsigbart nok et noe mer «woke» syn på nettopp prinsessens rolle. I nye «Aladdin» er prinsessen skikkelig sterk og selvstendig, og dessuten overmåte klar for å ta over tronen fra sin far, sultanen.

Mellom henne og drømmen står den slu vesiren Jafar (Marwan Kenzari). Etter at søt musikk oppstår mellom prinsessen og «gaterotta» Aladdin (Massoud), benytter Jafar seg av sistnevntes gatesmarte ressurser for å få lagt vantene på den magiske lampen som ligger begravd i grotten utenfor byen.

Ånden som er fanget i denne lampen viser seg å være en trettende Will Smith. Han oppfører seg som om han spiller i «The Fresh Prince Of Bel-Air» fremdeles, og ser ut som en blåmalt Hulk som er i ferd med å gå i pikselert oppløsning.

Ånden er i utgangspunktet programforpliktet til å innvilge tre ønsker til enhver som gnikker ham ut i frihet. Men han favoriserer helt klart den sultne, men skikkelige Aladdin.

Han liker for øvrig prinsessens kammerpike, Dalia, også. Hun er en ny figur, spilt av Nasim Pedrad, og den eneste som har noe litt gøyalt å si i «Aladdin». En annen fersk karakter er den stupide Prins Anders av Skånland, en prinsessebeiler fra nord i Europa.

Den britiske «regissøren» Guy Ritchies gjenfortelling av dette eldgamle eventyret drukner i et hav av kjipt utseende CGI (computergenerert animasjon/grafikk). Teknologien setter sitt masete, ståkete preg på alt som foregår.

Det gjelder ånden i lampen. Det gjelder det flygende teppet. Det gjelder apen Abu og prinsessens tiger og alle andre dyr. Det gjelder samfunnet som filmen utspiller seg i, byen Agrabah, og ørkenen rundt.

Byen ble visstnok bygd opp på et gigantisk filmsett i England. Det får vi overhodet ingen følelse av. Ingenting lever og puster her. Byen føles falsk, som en dårlig tivoliattraksjon av pappmasjé og gaffatape.

CGI-en spiser seg sågar inn i dansen og musikalsekvensene. Disse numrene er svakt inkorporerte i handlingen. Som om noen husket at de skulle være med i aller siste liten.

BESTYRTET PRINSESSE: Naomi Scott i «Aladdin». Foto: Daniel Smith / Disney Enterprises, Inc.

Så preget er denne «Aladdin»-fortellingen av datamaskingrafikk, at den i realiteten bør sortere under animasjonsfilm-begrepet, den også. Og når den nærmer seg slutten, og det siste, slitne «slaget» mellom den snille og den slemme er overstått, er det som om ingen husker hvorfor prosjektet ble påbegynt.

Hva var det dette skulle handle om, egentlig? Annet enn å selge Aladdin-parfyme og Aladdin-duftlys? «Aladdin» satser på at litt av alt – romantikk, action, sang, dans, drama, eventyr – skal kunne dekke over at dette er en film som aldri er i nærheten av å finne konsistent tone eller en årsak til å eksistere.

De to unge elskende er rene og pene, men ikke plagsomt karismatiske. Will Smith, derimot, er plagsom, og det i en rolle som Robin Williams gjorde til et paradenummer for snart 30 år siden. Jeg kan ikke huske å ha sett den en gang sjarmerende Smith mer trøttsom enn han er her.

Disney-maskineriets mektige markedsføringsapparat kommer til å sørge for at mange ser «Aladdin». Det er rimelig sikkert. Men ingen kommer til å huske den om tre måneder, og mange vil glemme denne sjelløse og sjarmløse, tomme og våte plastposen av en film i øyeblikket de er på vei ut av kinosalen.

les også

Dødsfall, kreft, sex med hverandre og ansiktslammelser: Slik gikk det med «Beverly Hills 90210»-stjernene

Pluss content
les også

Lionel Richie (69) vurderte å bli prest

les også

«Vikingane»-paret giftet seg

EN SLEMMING OG HANS SLANGESTAV: Marwan Kenzari i «Aladdin». Foto: Daniel Smith / Disney Enterprises, Inc.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder